doping (historikk)

De første historiske beskrivelsene av bruk av prestasjonsfremmende midler finner vi helt tilbake til antikken og de olympiske lekene i Hellas på 600-tallet. Her ble alt fra tørkede fiken, styrkedrikker kokt på eselhover og hallusinogene sopper tatt i bruk for å forbedre prestasjonene, men dette ble ikke sett på som regelbrudd. På samme måte var heller ikke forsøkene på å spise eller drikke seg til bedre prestasjoner i konkurranseidrettens renessanse på 1800-tallet sett på som juks.

På første del av 1900-tallet førte derimot medisinske fremskritt til utviklingen av mer potente dopingmidler. Det mest kjente var amfetamin, først utviklet som et legemiddel, men som man raskt forstod også hadde et prestasjonsfremmende potensial. Bekymring for helsen til utøverne gjorde at det internasjonale friidrettsforbundet forbød bruk av stimulerende midler i 1928.

Et verdensomspennende forbud mot doping kom imidlertid ikke før til OL i Mexico i 1968. En viktig utløsende faktor var dødsfallene til syklisten Knud Jensen under OL i 1960, og den britiske syklisten Tom Simpson under Tour de France i 1967. Begge ble knyttet opp til bruken av amfetamin.

Mens stimulerende midler hadde vært de mest brukte dopingmidlene frem til 1960-tallet, ble anabole steroider mer utbredt i årene som fulgte. Både russiske og amerikanske idrettsleger hadde gitt testosteron til sine kraftsportutøvere så tidlig som på 1950-tallet, men det var ved utviklingen av en kunstig variant av det mannlige kjønnshormonet at bruken eksploderte. Den amerikanske idrettslegen John Ziegler utviklet Dianabol som det første kunstige anabole steroidet i 1958, og utover på 1960-tallet spredte bruken seg til hele idrettsverdenen. Anabole steroider kom først på dopinglisten (se doping) i 1975, men da var bruken blitt så omfattende at det var vanskelig å regulere. Idrett var nå blitt storpolitikk, og den kalde krigen ble utkjempet også på idrettsbanen. Olympiske medaljer ble viktige propagandaseiere, ikke minst i øst hvor DDR var landet som gikk lengst i å etablere et omfattende system for statsstyrt doping. Her ble unge utøvere underlagt omfattende dopingregimer, ofte uten å vite om det, og med alvorlige helsekonsekvenser. Dopingbruken ga resultater, og under OL i 1972 var DDR den nest beste nasjonen med 40 gullmedaljer, kun slått av Sovjetunionen.

I denne perioden var dopingtestingen lite omfattende, og bruken av doping eskalerte. OL i Seoul i 1988 ble imidlertid ett vendepunkt da den kanadiske sprinteren Ben Johnson testet positivt på anabole steroider etter å ha vunnet finalen på 100 meter sprint. Skandalen det medførte å frata en OL vinner medaljen på grunn av juks skapte en ny bevissthet rundt dopingproblematikken.

Med murens fall forsvant mange av regimene som hadde drevet med statsstyrt doping, og den storpolitiske betydningen av idretten ble mindre enn den hadde vært. 1990-årene førte derimot med seg en profesjonalisering og kommersialisering av idretten som bidro til at doping forble et problem internasjonalt. Nye metoder som bloddoping hadde blitt introdusert allerede på slutten av 1970-årene, men tok for alvor av i 1990-årene. Ett nytt preparat, EPO, ble også tilgjengelig i denne perioden, og ble raskt et populært dopingmiddel. EPO er en kunstig variant av hormonet erytropoietin, som blant annet regulerer produksjonen av røde blodlegemer. Legemiddelet ble opprinnelig utviklet for behandling av nyrepasienter, men potensialet som dopingmiddel ble raskt fanget opp. Som tradisjonell bloddoping øker bruken av EPO antallet røde blodlegemer i blodbanen. Slik forbedres kroppens oksygentransportkapasitet, utenholdenheten og prestasjonsevnen i utholdenhetsidretter. På samme måte som med steroider under den kalde krigen eksploderte bruken, ikke minst fordi det i over 10 år ikke fantes noen metode for å avsløre EPO.

I 1998 kom et nytt vendepunkt med Festina-skandalen, hvor flere sykkellag ble tatt av fransk politi med store mengder dopingmidler, inkludert EPO, under sykkelrittet Tour de France. Hendelsen skaket idretten og året etterpå ble verdens antidopingbyrå, WADA, etablert i et samarbeid mellom idrettsbevegelsen og verdens myndigheter. Hensikten var å harmonisere og styrke kampen mot doping. To år senere ble en rekke finske langrennsløpere avslørt for bruk av doping under ski-VM i Lahtis, og viste med det at også langrennssporten hadde et betydelig dopingproblem.

Gjennom de siste tjue årene har nye dopingmidler fortsatt å dukke opp, de fleste ordinære legemidler med et prestasjonsfremmende potensial. Samtidig har dopingsaker vist at stimulerende midler, anabole steroider og EPO fortsatt brukes i stort omfang i internasjonal toppidrett. Nye verktøy og metoder som blod- og steroideprofiler, meldeplikt, og økt bruk av taktisk etterforskning har gjort det vanskeligere å dope seg uten å bli tatt, men ikke umulig. Dopingskandalen i etterkant av OL i Sotsji i 2014, hvor russiske myndigheter hadde iverksatt et omfattende system for å manipulere testarbeidet under lekene, viste også at statsstyrt doping fortsatt var et problem i internasjonal idrett.

• doping
• dopingkontroll

• Bahrke Michael S., Yesalis Charles E. Performance enhancing substances in sports and exercise. Human Kinetics, 2002.
• Dimeo, Paul. A History of drug use in sport 1876–1976. Beyond good and evil. Routledge 2007.
• Drange, Mads. Medaljenes pris. Dopingens moderne historie. Pax, 2017.
• Hunt, Thomas M. Gleves, John. A Global History of Doping in Sport: Drugs, Policy, and Politics. Routeledge, 2015.