dollhus

Dollhus, eller dårehus, var på 1700- og tidlig 1800-tall en anstalt for sinnssyke. Dollhusene var gjerne avdelinger tilknyttet gamle pleieanstalter, kalt hospitaler, eller andre typer anstalter som arbeidshus, lasaretter, fattighus, og vanligvis lokalisert i en side- eller frittstående bygning,

Dollhusene kom delvis som svar på krav fra tvangsanstaltene om å bli kvitt et besværlig og uproduktivt klientell, og delvis etter et gradvis skifte i holdninger i retning av en mer filantropisk behandling. Slike anstalter kom i Bergen i 1762, ved Oslo hospital i 1776 og i Trondheim i 1779. I Arendal ble det i 1795 oppført et fattighus med en liten dollhusavdeling, Christiansand fikk dollhus i 1812, og dollhuset på Hedemarken ble opprettet i en liten sidebygning til arresten på Olsrud i Vang i 1820.

I hovedstaden Christiania ble det ikke opprettet eget dollhus før i 1829, da det ble skilt ut en avdeling med ni plasser for denne gruppa i en sidefløy på Mangelsgården, som en del av arbeidsanstalten Prinds Christian Augusts Minde. Byen hadde til den tid vært henvist til å betale for plasser ved Oslo hospitals dollhus i Aker. Avdelingen vokste ut og ble autorisert som asyl i 1850-1851 med 60 plasser, utvidet til 120 plasser i 1862, og flyttet i 1905-1908 til Dikemark i Asker.

Dollhusene var underlagt det lokale fattigvesenet. Standarden var neppe høyere enn ved andre av fattigvesenets anstalter på denne tida, selv om de nok materielt sett innebar noe bedre forhold enn de gamle dårekistene. De hadde stadig primært en oppbevaringsfunksjon. Enkelte har antakelig drevet litt forsøksvirksomhet med terapeutisk praksis rettet inn mot det psykiske avviket (som Bergens mentale sykehus fra 1833, ikke riktig et tradisjonelt dollhus og ikke helt et moderne asyl, men en mellomting), men foreløpig er lite kjent om metodene før 1850.

Med Sinnssykeloven av 1848 skulle dollhusene erstattes av sinnssykeasyl under medisinsk ledelse. Det ble imidlertid åpnet for at de gamle dollhusene kunne autoriseres som asyl etter den nye loven.