diskonto

Diskonto er gjeldende rentesats som brukes til å beregne verdien av fastrentelån ved tidlig innløsning.

La oss for eksempel si at du inngår et fastrentelån på tusen kroner med årlige avdrag ved utgangen av hvert år på hundre kroner. Renten er dermed ti prosent. Etter ett år så synker renten til fem prosent, og du ønsker å innløse gjelden for å ta opp et nytt lån til lavere rente.

For ikke å tape på avvikling av kontrakten, vil da banken kreve at du betaler inn det du hadde avtalt å betale etter to år. Men siden dette er beløp ett år frem i tid, må beløpet diskonteres til nåverdi, og det gjøres til gjeldende markedsrente på fem prosent. Nåverdien i år av det du skulle betalt ved forfall, er da 1100/1,05 = 1047.

Dersom renten fortsatt var på ti prosent, så skulle du betalt inn 1 100/1,10 = 1000. Differansen på 47 kroner, er kostnaden ved at renten har sunket.

Diskonto i dette eksemplet er fem prosent. Årsaken til at vi har et eget ord for dette, er at banken kan ha en egen rente for denne beregningen som skiller seg fra markedsrenten. Det står i lånekontrakten hvilken rente som skal brukes som diskonto.

Diskonto var tidligere også ofte brukt om Norges Banks sentralbankrente. Bankenes innskudd og lån fra sentralbanken skjedde i form av veksler i sentralbanken, som hadde et fast pålydende. Diskontoen som ble brukt til å beregne verdien på disse ved uttak og innskudd ble da i praksis renten som bankene betalte. På 1980-tallet gikk Norges Bank bort fra å låne via veksler, og diskontoens pengepolitiske betydning opphørte.