Ceratium horridum

Fureflagellater er en divisjon av flagellater som er vanlige i hav og ferskvann. Fureflagellatene utgjør en viktig del av planteplankton i havet.

Faktaboks

Uttale
fureflagellˈater
Etymologi
Fra gresk ‘dinos’ som betyr virvlende og latin ‘ flagellum’ som betyr liten pisk. Det norske navnet fureflagellater kommer av den typiske formen med en tverrfure og en lengdefure på de aller fleste arter av fureflagellater.
Også kjent som
dinoflagellater
Beskrevet av
Cavalier-Smith, 1987

Masseforekomst av fureflagellater kan gi vannet tydelig farge, for eksempel rødt vann. Flere arter sender ut lys når de blir forstyrret. Dette fenomenet kalles morild.

Beskrivelse

Cellene er små, om lag 0,004–2 mm, med eller uten et panser av cellulose delt opp i plater. De plateløse fureflagellatene kalles nakne. Utformingen av artene er svært variert, men vanligvis har de en tverrfure med en vinget tverrflagell, og en lengdefure med en enklere bygd flagell som peker bakover når cellen svømmer.

Klorofyll

Noen fureflagellater inneholder peridinin-klorofyllprotein, et løselig molekyl som bruker karotenoidet peridinin for å samle blå-grønt lys som blir effektivt overført til klorofyll a. Disse fureflagellatene har også klorofyll c2.

Fureflagellater uten peridinin har klorofyll a sammen med ett eller flere klorofyll c. De fleste av disse har fukoxantin som hovedkarotenoid. Noen få fureflagellater har klorofyll a og b og har de samme karotenoidene som planter og grønnalger.

Levevis

Fureflagellater kan svømme opp til 0,5 mm i sekundet (nesten 2 meter per time), og kan gjøre vertikale døgnvandringer. Noen er fotosyntetiserende planteplankton med gulbrune kloroplaster, mens andre er fargeløse og ernærer seg heterotroft ved å spise andre organismer. Næringsopptaket kan foregå utenfor cellen ved at bytteorganismen omsluttes av celleplasma fra fureflagellaten, dette lakenet av plasma kalles pallium. Noen fureflagellater stikker et rør, kalt pedunkel, inn i byttet og suger ut innmaten. Noen svelger byttet helt.

Fureflagellatene formerer seg oftest ukjønnet ved to-deling, men mange har en livssyklus med kjønnet formering, og med ubevegelige hvilestadier med meget bestandig vegg som gjør at de kan spores som fossiler tilbake til silurtiden.

Påvirkning på miljø

Noen arter av fureflagellater har evnen til å produsere gift som dreper fisk, eller gift som hoper seg opp i filtrerende dyr som blåskjell og fører til blåskjellforgiftning.

Utbredelse og systematikk

De fleste fureflagellatene er frittlevende, men divisjonen omfatter også symbiontiske og parasittiske former. Zooxantheller (for eksempel Symbiodinium) er viktige symbionter blant annet i revbyggende koraller i varme hav, mens parasittiske fureflagellater infiserer fisk og krepsdyr også i tempererte områder. Nær 2000 arter av fureflagellater er beskrevet fra planktonet, omtrent 100 kan danne masseforekomster (rødt vann), men mindre enn 50 er kjent som giftige.

Fureflagellater finnes i alle hav og i ferskvann, men deres relative betydning og artsrikdom er størst i varme hav. I norske farvann er slektene Tripos, Protoperidinium, Prorocentrum og Dinophysis karakteristiske for mikroplanktonet i sommerhalvåret.

Systematisk deles fureflagellatene blant annet i ordenene Prorocentrales med blant annet slekten Prorocentrum; Dinophysiales med Dinophysis; Gymnodiniales med Gyrodinium, Gymnodinium og Symbiodinium; Noctilucales med Noctiluca; Peridiniales med Alexandrium, Tripos, Peridinium, Protoperidinium og Gonyaulax.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

fureflagellater
Miozoa
Tidligere vitenskapelig navn
Dinophyta
Artsdatabanken-ID
169392
GBIF-ID
7971837

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg