(overs. fra lat. licentia poetica), avvik fra vanlige språkregler og språkbruk som dikteren iblant tillater seg av hensyn til rim, rytme eller språklig velklang overhodet. Både Aristoteles og Horats tilkjenner dikteren retten til nyskapelser i språket, men denne friheten er blitt praktisert og vurdert forskjellig til forskjellige tider.