Prinsipp for digital svitsj
.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Digital telefonsentral er en telefonsentral konstruert med digital elektronikk og styrt av en datamaskin, som kopler telefonsamtaler gjennom en svitsj. En digital telefonsentral er brukt for å kunne levere telefonitjenester. Ved pakkebasert telefoni benyttes ikke en telefonsentral, men heller IP-rutere.

Systemteknologi

Tale er i utgangspunktet et analogt signal. I telefonitjenesten må dette signalet konverteres til et digitalt signal for å kunne transporteres i telenettet. Et slikt digitalt signal består av en sekvens av bits. Den allmenne standarden for denne konvertering enkalles Pulskodemodulasjon (PCM). Her måles det analoge talesignalet 8000 ganger i sekundet og hver avlesning representeres med en tallverdi uttrykt med åtte binære sifre, også kalt en oktett. Det resulterende signalet har en bitrate på 64.000 bit/s.

På mottakersiden gjenskapes de målte verdiene på talesignalet i de påfølgende tidspunktene og signalstyrken i måletidspunktene glattes i et filter mellom disse.

I en digital telefonsentral vil det finnes en slik PCM koding/dekoding for hver tilknyttet abonnentlinje. Det elektroniske svitsjeelementet vil være en hukommelse for oktettene som leses inn i den rekkefølge de er tidsflettet. De kan deretter straks leses ut i en annen rekkefølge innenfor ulike andre primærgrupper og derved nå frem til ønsket mottaker, ved at utlesningssekvensene fastsettes av krav til samtalekopling.

Med et sammenhengende digitalisert telefonnett er det interessant å forlenge overføringene av oktettene helt ut til brukerapparatet via abonnentlinjene. Dette fører til etablering av ISDN-tjenesten, som et datanett med linjesvitsjing.

Utbygging

Digitale telefonsentraler kom på markedet i slutten av 1970-årene, først som bedriftsinterne telefonsentraler, og fra tidlig 1980-årene også for offentlige telefonnett. Televerkets forskning utredet allerede i 1975 at utbyggingskostnadene for telefonnettet prinsipielt kunne reduseres til 25 prosent ved full digitalisering.

Det offentlig oppnevnte Teleutvalget ledet av professor Gunnar Stette utarbeidet i 1981 en utredning som konkluderte med forslag om hurtig digitalisering av telefonnettet. Stortinget sluttet seg til dette og bestemte at internasjonal anbudskonkurranse skulle gjennomføres. Dette førte til at første leverandør av offentlige digitale telefonsentraler til Norge ble Standard Telefon og Kabelfabrik (STK) sammen med Alcatel-Lucent. I en ny anbudsrunde noen år senere vant Elektrisk Bureau (EB) sammen med Telefonaktiebolaget LM Ericsson leveranser av deres system AXE.

Overgangen til digitalt telefonnett representerte et paradigmeskifte i teknologi, økonomi, kompetanse og organisering som berørte mange tunge interesser og mange tusen arbeidsplasser i Norge alene. Naturlig nok vekket det sterk politisk interesse i mange land.

Den første digitale telefonsentralen i Norge var hussentralene fra Northern Telecom, Canada, levert til Det Norske Veritas' kontorer i Bærum, Bergen og Stavanger i 1983. Telenor satt den første offentlige sentralen i drift i Trondheim i 1986. Det norske telenettet var fulldigitalisert i 1997.

Økonomi

De tidlige utredningene fra 1970-årene hos Televerkets forskning om muligheter for kosteffektivt digitalt telefonnett slo til for fullt i 1990-årene. I perioden 1989–1997 ble eksempelvis prisen for en ti minutter lang telefonsamtale mellom Oslo og Hammerfest redusert fra 27,50 kroner til 6,40 kroner. Over tre tusen gamle typer analoge telefonsentraler ble byttet ut gjennom ti år fra 1986, slik at det fremsto et sammenhengende digitalt telenett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg