Paven
Dette er tittelen på den «romerske biskop» (lat. pontifex romanus), som i kraft av å være Peters etterfølger er den fremste av alle biskoper og kirkens leder. Se apostolsk suksesjon og Pave.
Biskopen
Han leder et bispedømme, og er den som i første rekke har ansvaret for forkynnelsen, for å overvåke og ordne sakramentsforvaltningen og for å våke over troens enhet. Biskopene har under ledelse av paven del i læremyndigheten i kirken.
Presteskapet. Det finnes sekularprester (bispedømmeprester) og ordensprester, dvs. prester som tilhører et ordenssamfunn eller en kongregasjon. Sekularprestene avlegger lydighets- og kyskhetsløfte, men ikke fattigdomsløfte. Gifte menn kan vigsles til diakoner. Diakoner kan utøve en rekke liturgiske tjenester, men ikke feire messe og høre skriftemål. Spørsmålet om kvinnelige prester er blitt reist i den katolske kirke, men er blitt avvist.
I 1970-årene var det mange katolske prester som forlot tjenesten, enten på grunn av problemer med sølibatet eller fordi de kom i identitetskrise som følge av forandringene etter 2. vatikankonsil (1962–65). Men i tidsrommet 1988–93 gikk antallet sekularprester opp fra 254 800 til 260 600, mens antallet ordensprester sank fra 147 100 til 144 000. Tallene etter år 2000 er slik: Sekularprester 265 800 (2000), 271 100 (2006). Ordensprester 139 400 (2000), 136 000 (2006). Totalt er det i 2006 ca. 407 000 prester i hele verden.
Ordenssamfunnene
De organiserte sammenslutningene er selvstendige og selvstyrte ordener. Bønn, kontemplasjon og de tre klosterløftene om lydighet, fattigdom og kyskhet er et grunnelement i alt ordensliv. Enkelte ordener er helt viet bønn og gudstjenestlig liv (bl.a. benediktinere), andre er viet aktivt arbeid på sykehus, med undervisning eller med misjon (fransiskanere, dominikanere).
En åpenbar forskjell til protestantiske kirkesamfunn er pavens sentrale stilling, hans myndighet over Kirken i hele verden, og hans rett til å avgi bi ...
Les mer
Forskjeller i forhold til de ortodokse kirkene
Det er liten læremessig forskjell mellom den katolske og de ortodokse kirkene. Ulikhetene beror i det vesentlige på historiske motsetninger, bl.a. fra korstogtiden, og en større betoning av liturgiens plass i kirkens liv hos de ortodokse.
I motsetning til den katolske kirke er de ortodokse kirkene stort sett delt i selvstyrte nasjonale kirker, og er generelt karakterisert ved en desentralisert styringsform. Pavens forrang, i alle fall i lærespørsmål, godtas ikke.