den karismatiske bevegelse

Den karismatiske bevegelse er en kristen bevegelse som oppstod i California, USA, i 1960 da den anglikanske presten Dennis Benett stod frem og fortalte at han hadde blitt «åndsdøpt» og talte i tunger. Bevegelsen spredte seg raskt til en rekke kirkesamfunn, blant annet det lutherske og (i 1967) til den katolske kirke.

Bevegelsen er kjennetegnet ved en erfaring av Den hellige ånd (åndsdåp) som resulterer i praktisering av nådegaver som tungetale, profeti og helbredelse ved bønn, samt nære kristne fellesskap med sterk vekt på lovprisning og evangelisering. Opprinnelig var bevegelsen preget av en teologi som lå pinsebevegelsen nær, derfor ble den ofte kalt «ny-pinsebevegelsen» (engelsk neo-pentecostalism), men etter hvert har teologien blitt mer tilpasset de ulike kirkesamfunn. Den karismatiske bevegelse har spredt seg til de fleste kirkesamfunn i verden, og har fått en særlig sterk posisjon innenfor den katolske kirke. De fleste kirker i Afrika og Asia (særlig i Kina) er sterkt preget av bevegelsen.

Den karismatiske bevegelse har ikke en felles organisasjon, men er organisert innen de ulike kirkesamfunnene. Det holdes imidlertid store internasjonale, tverrkirkelige konferanser, og det finnes en karismatisk verdenskonferanse for misjon. Bevegelsen har et sterkt økumenisk preg med enhet mellom katolske, ortodokse og protestantiske kristne.

Til Norge kom den karismatiske bevegelse mot slutten av 1960-årene. En av initiativtagerne var Aril Edvardsen. Bevegelsen spredte seg også til Den norske kirke og resulterte senere i opprettelsen av OASE, som arbeider for karismatisk fornyelse innen den lutherske kirke i Norge.