den gylne regel

I Det gamle testamentet og Tanakh finner vi påbudet «Du skal elske din neste som deg selv» (3. Mosebok 19,18). En presisering av dette finner vi blant annet hos den jødiske læreren Hillel (cirka 70 fvt.– 10 evt.): «Det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg, det skal du heller ikke gjøre mot andre. Dette er hele jødedommens essens – gå og lær.» (Talmud, Shabbat 31, a). Denne formuleringen er svært lik den vi finner i samlingen av uttalelser fra Konfutse (skrevet ned etter hans død) som lyder: «Gjør aldri noe mot andre som du ikke ønsker for deg selv.» Uttalelsen skal være svar på et spørsmål om hva som kan være en retningslinje for hvordan man skal oppføre seg gjennom livet (Analects XV 24.)

I Det nye testamentet lyder regelen: «Alt du vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» (Matteusevangeliet 7,12). Den samme versjonen står i Lukasevangeliet (6,31).

Innenfor islam er forestillingen hovedsakelig basert på ulike hadith, fortellinger om Muhammads liv og gjerning.

Hinduismens store epos, Mahabharatha, gir uttrykk for at dharmaens lov går ut på at man ikke skal gjøre mot andre det man betrakter som skadelig for en selv (Mahabharata 5,1517.) Buddha gjorde dette prinsippet til et grunnlag for sin lære. Den gyldne regel er omtalt mange steder i de buddhistiske skriftene Tripitaka.

Sikhismen, en nord-indisk religion som ble utviklet av Guru Nanak (1469–1539), og som i dag har tilhengere i mange land, er basert på prinsippet om å tjene andre og å dele inntekter og ressurser. Dette er de samme ideene som ligger til grunn for den gylne regel.

Innenfor zorastrismen er den gylne regel også et viktig etisk prinsipp og en religiøs læresetning. Zoroastrismens hellige skrift, Avesta, bruker den negative versjonen: «Du skal ikke gjøre mot andre det du ikke vil at andre skal gjøre mot deg selv» (Shayast-na-Shayast 13,29).

Innenfor bahá’í, en nyere religion med opprinnelse i Iran, dreier det seg om å skape en rettferdig verden der man ærer andre som seg selv, og en oppfatning om at hvis man skader andre, så skader man også seg selv.

Sekulære humanister bruker ofte den gylne regel som rettledning for sine liv. Det moralske prinsipp blir ansett for å være allmenngyldig og for å fremme medmenneskelighet. En tro på guder eller overnaturlige vesener regnes ikke som nødvendig for å fremme etisk livsførsel.

I 1993 vedtok representanter for et stort antall religiøse retninger under det såkalte Parlamentet for verdens religioner en erklæring som framholder den gylne regelen som et fundament for en global etikk. I dag er det også vanlig å hevde at den gylne regel ligger til grunn for forestillingen om menneskerettighetene, til tross for at prinsippet opp gjennom historien ikke har vært direkte knyttet til det vi ville kalle rettigheter.

Både teologer og filosofer har vært opptatt av spørsmålet om hvorvidt den såkalte negative versjonen (ikke gjør mot andre) eller den positive versjonen (gjør mot andre) kan regnes som mer etisk høyverdig. Svarene varierer med debattantenes faglige og religiøse bakgrunn.

Den gylne regel har også vært, og blir fremdeles, diskutert på mer generell basis. Det blir pekt på at ulike mennesker kan ha forskjellige behov, og at man derfor ikke alltid kan vite om andre ønsker det samme som en selv. Den gylne regel bør derfor ikke alltid anvendes automatisk og uten å ta hensyn til omstendighetene.

Mange kjente filosofer har diskutert den gylne regel. Det har også vært hevdet at den gylne regel uttrykker nesten det samme som Immanuel Kants (1724–1804) morallov, kalt det kategoriske imperativ. Dette avvises av Kant selv.

• Hammurabis lov
• det kategoriske imperativ
• lex talionis
• gjengjeldelsesteorien
• Immanuel Kant