Gulflankedelfin
En hoppende gulflankedelfin som viser fram den gule kroppssiden
Gulflankedelfin
utbredelse av gulflankedelfin
Utbredelse av gulflankedelfin (Delphinus delphis). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av gulflankedelfin

Gulflankedelfin, også kalt vanlig delfin, er en art av tannhvaler som tilhører delfinfamilien. Gulflankedelfinen og flere andre små arter i delfinfamilien kalles gjerne «springere». Dette skyldes deres lekne og til dels akrobatiske adferd ettersom de liker å svømme med skip og gjerne hopper gjentatte ganger opp av vannet.

Faktaboks

Også kjent som
vanlig delfin
Vitenskapelig navn
Delphinus delphis
Beskrevet av
Carl von Linné, 1758
Global rødlistestatus
LC – Livskraftig

Gulflankedelfinene er varmekjære dyr som kun forekommer sporadisk i våre farvann. De kan bli rundt 2,6 meter lange og 80 kilo tunge; hunnene noe mindre enn hannene. Fisk er artens viktigste mat. Gulflankedelfinene kan bli nærmere 30 år gamle. I Nordøst-Atlanteren kan det gå så mye som fire år mellom hver gang de kjønnsmodne hunnene produserer kalver. Det har aldri vært drevet noen form for kommersiell fangst av gulflankedelfin. I dag er arten fredet.

Beskrivelse

Gulflankedelfinen er slank med en utpreget avlang snute og med en konkav ryggfinne. Fargetegningene er karakteristiske med et skarpt skille mellom den mørke ryggen og den lyse flanken foran ryggfinnen, den mørke ryggfargen som avsluttes i en spiss rett under ryggfinnen, og det lyse området på halepartiet. På hode og sveiver varierer fargetegningene fra individ til individ, det samme gjelder fargen på den lyse flanken foran ryggfinnen. Denne fargen kan variere fra lys ferskenfarget til dyp okergul. Det er dette som har gitt arten det norske navnet.

Gulflankedelfinene har 45 tenner på hver side i overkjeven, og 43 tenner eller flere i underkjeven. Utvokste individer kan bli rundt 2,6 meter lange; hunnene noe mindre enn hannene. Gjennomsnittlig vekt ligger på rundt 80 kilo, men det er registrert vekt helt opptil 136 kilo. Maksimal levealder synes å være på rundt 30 år for begge kjønn.

Levevis

Dietten til gulflankedelfin varierer både mellom områder, med årstidene og med type habitat. På litt større dyp beiter de gjerne på blekkspruter og småfisk som sild og makrell. På grunnere vann går de helst etter stimfisk som makrell, sild, lodde og sardin, og krepsdyr som krill og krabber.

I noen områder foretrekker gulflankedelfinene å beite i de øvre vannlagene om natta på byttedyr som vandrer oppover i vannsøyla når mørket siger på. De fleste dykk går ned til 10–50 meters dyp, men beitedykk ned til 200 meters dyp er ikke uvanlige.

Arten produserer en rekke plystre- og skrapelyder som er viktig for kommunikasjon mellom dyrene. De bruker også klikkelyder til ekkolokalisering av byttedyrene.

Ettersom gulflankedelfiner blir gamle og er høyt oppe i næringskjeden, er de utsatt for miljøgifter. Arten har høye verdier av organokloriner som PCB. De er også sårbare overfor undersjøisk støy, for eksempel fra militære sonarer og undervanns byggevirksomhet fordi de bruker lyd til kommunikasjon og ekkolokalisering.

Forplanting

Hos gulflankedelfinene varierer alder ved kjønnsmodning mellom områder. I våre farvann blir hunnene kjønnsmodne når de er fra 6–8 år gamle, hannene i 7–12-årsalderen. Både paring og kalving foregår på sommeren, og drektighetstiden er på rundt 11 måneder. De nyfødte kalvene er 80–93 centimeter lange og dies av moren i minst seks måneder. I noen områder er det observert at hunnene kan produsere kalv hvert år, i andre områder mindre hyppig. I Nordøst-Atlanteren kan intervallet mellom hver kalving være så mye som fire år.

Strandinger

Massestrandinger er ikke uvanlig for gulflankedelfiner. Dette kan inkludere fra noen titalls til flere hundre individer.

Vandringer og sosial organisering

Gulflankedelfin

Naturlige sesongmessige svingninger i havets overflatetemperatur ser ut til å spille en rolle for utbredelsen av gulflankedelfinen. Derfor varierer utbredelsesområdet mellom sesongene. Dette er mest sannsynlig styrt av endringer i forekomst av byttedyr.

Flokker av gulflankedelfin kan tidvis bestå av hundrevis, kanskje til og med tusenvis av individer. Antakelig inneholder slike flokker mange mindre grupper bestående av 20–30 individer som gjerne kan være nært beslektet. Flokkenes sammensetning kan variere, både med hensyn på alder og kjønn. Det er særlig når de er på trekk fra ett område til et annet at de opptrer i store flokker. De store flokkene karakteriseres også av at individene bruker mye lyd, antakelig for å kommunisere med hverandre. På typiske beiteområder er lydbruken individene imellom mye lavere, og gruppene mindre og mer løst sammensatte.

Tidvis observeres flokker av gulflankedelfiner sammen med andre hvalarter, særlig grindhval og andre springerarter. Det forekommer også at de svømmer sammen med store bardehvaler på samme måte som de svømmer med skip. I Stillehavet forekommer de ofte sammen med tunfisk, noe som gjorde at de tidligere ble tatt i store antall som bifangst i notfiske etter tunfisk.

Utbredelse

Gulflankedelfinen er vidt, men ikke kontinuerlig utbredt i tempererte og tropiske områder i både Nord-Atlanteren, Stillehavet og Indiahavet, helst i områder av kontinentalsokkelen som er 200–300 meter dype. Andre undersjøiske topografiske forhøyninger, som for eksempel den midtatlantiske rygg, kan også være tiltrekkende for arten. Nordgrensa varierer mellom 40 og 60°N, mens den sjelden går sør for 50°S. Arten har en vid utbredelse i hele Nord-Atlanteren, fra Newfoundland (Canada) i nord til Florida (USA) i sør på vestsida til Nordsjøen i nord og Gabon (Sentral-Afrika) i sør på østsida. Det er også egne bestander så vel i Middelhavet som i Svartehavet.

I våre farvann forekommer den kun sporadisk. Streifdyr er både fanget og funnet strandet på Norskekysten så langt nord som til Troms. Mulige klimaendringer med økte sjøtemperaturer kan medføre at denne varmekjære arten blir oftere å se hos oss. Den forekommer tidvis i blandingsflokker med andre springere, for eksempel kvitskjeving og kvitnos.

Bestand

Gulflankedelfin er én av flere hvalarter som blir registrert i regelmessige internasjonale telletokter for småhval i Nordøst-Atlanteren. I 2016 ble det talt en samlet bestand på rundt 440 000 dyr i området. På verdensbasis regner man med at arten teller rundt seks millioner individer.

Fangst

Det drives ingen form for kommersiell fangst av gulflankedelfin i Nord-Atlanteren. Småskalafangst av arten for kjøttets skyld har imidlertid forekommet. Bifangst av arten i trål-, garn- og notfiskerier på Europas Atlanterhavskyst er imidlertid et betydelig problem.

Gulflankedelfinen er fredet i hele Nord-Atlanteren, inkludert i Norge.

Systematikk

Slekten Delphinus, som gullflankedelfinen hører til, er vidt utbredt i tropiske og tempererte strøk. Det er usikkert hvor mange arter slekten egentlig består av, men morfologiske og genetiske studier tyder på at slekten består av minst to, muligens tre arter.

Den kortsnutede gulflankedelfinen (Delphinus delphis) forekommer både i Nord-Atlanteren (inkludert Norskekysten), Stillehavet og Indiahavet. Utbredelsen av dens nære og mer langsnutede slektning Delphinus capensis synes å være mer kystnært i Sør-Atlanteren, Det indiske hav og områdene rundt Australia og New Zealand. I de nordligste delene av Det indiske hav finnes nok en langsnutet kystform, Delphinus tropicalis, som antakelig er en egen art.

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

gulflankedelfin
Delphinus delphis
Artsdatabanken-ID
48155
GBIF-ID
8324617

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg