Det å overlate til en annen å utføre et bestemt oppdrag på sine vegne, tildeling av en viss myndighet til andre. Delegasjon må skilles fra overføring av myndighet til andre. Ved delegasjon beholder den som delegerer sin overordnede kompetanse, både til å tilbakekalle delegasjonsfullmakten, til å gi instrukser om hvordan den tildelte avgjørelsesmyndigheten skal utøves – generelt eller i den enkelte sak – og til å omgjøre vedtak truffet i medhold av delegasjon så langt ikke private parters interesser er til hinder for dette (se omgjøring).
Etter norsk forfatning har Kongen som hovedregel adgang til å delegere sin myndighet til et underordnet statsorgan, som regel det departement saken hører under. Dette gjelder likevel ikke når Grunnloven bestemmer at en avgjørelse skal treffes i statsråd, således f.eks. embetsbesettelser og andre «Sager af Vigtighed» (Grl. § 28). Det er i praksis antatt at Stortingets lovgivningsmyndighet innenfor visse grenser kan delegeres, f.eks. til Kongen eller et departement; se fullmaktslov og forskrift.
I forvaltningsretten ble det tidligere lagt til grunn at et underordnet forvaltningsorgan som er tillagt et bestemt forretningsområde, som alminnelig utgangspunkt ikke anses å ha adgang til delegasjon til andre. I dag er det imidlertid antatt at et underordet organ kan videredelegere eller subdelegere til annet organ i den utstrekning dette kan anses faglig forsvarlig og ikke er i strid med forutsetninger i lov eller i delegasjonsvedtaket til vedkommende organ. Som alminnelig regel er det adgang til intern delegasjon innen ett og samme organ – også kalt uegentlig delegasjon – så langt dette er faglig forsvarlig og noe annet ikke er fastsatt i lov eller delegasjonsvedtak.
Adgangen til delegasjon i kommuner og fylkeskommuner er regulert i kommuneloven. Som alminnelig regel kan det delegeres til alle folkevalgte organer, og til ordfører og tilsatt administrasjonssjef i alle saker som «ikke er av prinsipiell betydning».