davidshjort

Davidshjorten er av de større artene i hjortedyrfamilien og har skulderhøyde på 120–140 cm for voksne hanndyr og 110–120 cm for hunndyr. Kroppsvekten er henholdsvis 170–220 kg og 140–170 kg for hanndyr og hunndyr. Hanndyrene er 35–40 prosent tyngre enn hunndyrene.

Sommerpelsen er lyst rødbrun med en mørkere ryggstripe fra nakke til halerot. Vinterpelsen er mørkere jerngrå med mer kremgul underside. Kalvene har hvite flekker ved fødselen, men disse forsvinner ved overgang til vinterpels. Halen er uvanlig lang (40–60 cm) med svart haletipp. Hodet har et langt snuteparti, ofte med lysere hårpartier rundt øyne og ved mulen. Hos voksne individer, særlig hanndyr, kan partier med lange hår danne en man på halsen. Davidshjorter har store, sprikende klauver som øker bæreevnen på bløtt underlag.

Geviret hos davidshjort er spesielt på den måten at selve gevirstangen (med forgreninger) har en opprett vekst. I tillegg har det en særdeles lang og kraftig gevirtagg som peker bakover, og som også kan være forgrenet. Blanke gevir felles i november-desember, men nye vokser ut og feies for «bast» før brunstperioden på sensommeren.

Davidshjorten blir kjønnsmoden ved 2-årsalderen (hunndyr), mens hanndyr neppe lykkes å reprodusere seg før et par år senere. I brunstperioden juni–juli (mai–august) forsøker hanndyr å kontrollere harem av hunndyr gjennom brøling, positurer og ulike fysiske aktiviteter, eller de forsvarer et territorium hvor de forsøker å tiltrekke seg hunndyr.

Hunndyr føder vanligvis én, sjelden to kalver, etter en drektighetsperiode på om lag 280–290 dager. Ved fødselen veier kalvene 10–12 kg. I likhet med mange andre avkom av hjortedyr viser de trykk-atferd i om lag ei uke til de er fysisk mer utviklet til å unngå farer. Kalvene dier mora gradvis mindre i 6–8 måneder. Kalvingsperioden er i hovedsak april for davidshjorter i europeiske hegn og parker.

Store deler av året lever voksne hanndyr atskilt fra hunndyr og ungdyr, men de kommer sammen i brunstperioden. Resten av året vil voksne hanndyr dra seg unna og leve solitært. Ungdyr, helst unge hanndyr, kan dessuten opptre deler av året i små grupper tilknyttet en dominerende hann.

Davidshjorter er sterkt knyttet til vann og de er gode svømmere. De oppholder seg mye i vann, og vannplanter utgjør en god del av kostholdet, i tillegg til gras og andre markvekster som er hovedføde.

Forventet livslengde for davidshjort i vill tilstand er om lag 16–18 år, lengst for hunndyr. I dyreparker er det registret dyr som levde i 23 år.

Fossiler fra tidsperioden pleistocen viser at davidshjort da var utbredt i den kinesiske region. Dette har også vært det viktigste utbredelsesområdet for arten, særlig i sør og øst, frem til den ble utryddet i vill tilstand tidlig på 1900-tallet. Før den tid hadde imidlertid flere individer av davidshjort blitt transportert til Frankrike og England, og gjennom omfattende oppdrett, spesielt i England (Woburn Abbey i Bedfordshire) fantes etter hvert flere hundre davidshjort i dyreparker og zoologiske hager.

I 1980–1990-åra ble flere titalls davidshjorter reintrodusert til Kina, både til hegn, parker og i det fri. Disse har nå utviklet mer enn 50 bestander på noen tusen individer samlet.

Davidshjort er introdusert til flere land og forsøkt krysset med andre hjortedyr i forbindelse med oppdrett.

Davidshjort hører til ordenen partåede klovdyr (Artiodactyla), underordenen drøvtyggere (Ruminantia) og familien hjortedyr (Cervidae). Den er videre klassifisert innen underfamilien Cervinae og undergruppen Cervini som egen slekt med én art. Genetisk har davidshjort mange likheter med dyr i slekten Cervus, og tidvis har den vært plassert der som en underart.

• hjortedyr
• tameng