dansketida

De skandinaviske kongeslektene hadde lange tradisjoner for politiske allianser, ofte gjennom ekteskap. Ved begynnelsen av 1300-tallet søkte den norske kongemakta økt innflytelse i det danske området Halland og allierte seg med den svenske kongemakta gjennom giftemål. Den norske kongsdatteren Ingebjørg Håkonsdatter blei gifta bort til den svenske hertug Erik, bror av Birger Magnusson. Indre svenske konflikter gjorde så at deres sønn, Magnus 7. Eriksson, i 1319 blei valgt til svensk konge, samtidig som han stod nærmest til å arve det norske riket, noe han gjorde samme år.

Magnus Eriksson styrte Sverige og Norge hver for seg, men la vekt på svenske interesser i utenrikspolitikken. Å sikre Skåne, Halland og Blekinge (som da hørte til Danmark) for den svenske krona var et viktig mål, men her møtte han sterk motstand fra danske Valdemar 4. Atterdag, som gjenerobra Skåne og deler av Halland. Tapet og skattlegging av adelen og geistligheten gjorde at svenske stormenn gjorde opprør mot kong Magnus og sønnen hans, Håkon 6. Magnusson, som blei kasta fra den svenske krona i 1364. I stedet valgte de Albrecht 3., hertug av Mecklenburg, sønn av Magnus Erikssons søster.

For å styrke sin stilling hadde Håkon Magnusson gifta seg med Valdemars datter Margrete i 1363, tross erobringen av Skåne. Alliansen var viktig i Håkon Magnussons forsøk på å vinne tilbake den svenske krona. Samtidig måtte den norske kongemakta da samkjøre sin utenrikspolitikk med danske interesser, som førte til krig med det nord-tyske Hansaforbundet. I fredsavtalen fra 1370 fikk Hansaen rett til å gripe inn i det danske kongevalget.

Håkon og Margrete sin sønn Olav blei valgt til dansk konge i 1376, etter at Valdemar Atterdag døde året før. Albrecht 4. av Mecklenburg var først en sterkere kandidat til krona, som sønn av Valdemars eldste datter Ingeborg og brorsønn av svenske Albrecht 3. Olavs mor Margrete overbeviste derimot danske stormenn om sønnens kandidatur, og fikk Hansaen til ikke å gripe inn i valget ved å fornye deres handelsrettigheter. Da Håkon Magnusson så døde i 1380, arva Olav 4. Norge etter sin far. Landet kom da i et politisk fellesskap med Danmark som kom til å vare i ulike utforminger til 1814. Kongen og hoffet tok residens i Danmark, der hans råd tok over oppgaver utført av en egen norsk sentralforvaltning, kanselliet i Oslo. Noen opprinnelig avtale mellom landene om innholdet i det politiske fellesskapet er ikke kjent.

Olav Håkonsson var seks år da han blei dansk konge og ti da han blei norsk. Margrete var den som hadde mye av det politiske initiativet før han blei myndig. Utenrikspolitisk lykkes hun både med å legge Sønderjylland under dansk styre og å tilbakeføre slotta i Skåne, etter svært utfordrende forhandlinger med Hansaen, som hun fikk fullmakt til av det norske riksrådet i 1381. Det svenske aristokratiet gjorde samtidig opprør mot Albrecht 3., etter konflikter om skattlegging, andelen mecklenburgere i riksstyret og retten til slotta etter riksdrosten Bo Jonsson Grip. Svenske stormenn vendte seg heller til Margrete for hjelp.

I 1387 døde så Olav brått. Det danske aristokratiet valgte da Margrete til Danmarks «fullmektige formynder» og «frue og husbonde», mens det norske riksrådet utnevnte henne til «mektig frue» og «rett husbonde» året etter. Samme tittel fikk hun av det svenske riksrådet kort tid etter, og da Albrecht 3. blei nedkjempa i 1389 satt Margrete med riksstyret i alle de nordiske landene. I Norge blei hun kalt dronning, det blei hun ikke i Danmark og Sverige, men hun var i praksis regent i hele Norden.

Albrecht 4. stod i 1387 nærmest til å arve den norske krona, og i 1376 var han utpekt som etterfølger om Olav falt fra. Albrecht erklærte seg derfor straks som dansk konge, men danske stormenn kalte inn til landsting, som innen en uke hylla Margrete som regent, grunngitt med hennes gode styringsevner. I Norge var Albrecht uønska, grunna forholdet til huset Mecklenburg, og Margrete fikk det norske riksrådet til å vedta at hans krav var frafalt, siden Mecklenburg hadde ført krig mot riket. I stedet skulle kongsætta nå regnes fra Margrete.

Som arving fikk Margrete utpekt søsterdattersønnen Erik (opprinnelig Bugislav) fra Pommern, som også var tipptippoldebarn av Håkon 5. Erik blei utsett til tronfølger i alle tre rikene og hyllet som norsk konge på Øyrating i september 1389. Det norske riksrådet utstedte samtidig et dokument der det blant annet het at dronning Margretes regentskap i Norge skulle opphøre når kong Erik blei myndig. I 1396 blei Erik også hylla som konge i Danmark og Sverige. På et møte i Kalmar i 1397 blei Erik så krona til konge over de tre rikene og et evig kongefellesskap mellom dem avtalt (senere omtalt som Kalmarunionen). Margrete holdt likevel fram med å styre rika og var den av de felles monarkene som i størst grad interesserte seg for Norge.

Etter Margretes død i 1412 forsøkte kong Erik å videreutvikle et sterkt kongelig sentralstyre. I 1417 gjorde han København til hovedstad og det danske kanselliet til regjeringskontor for unionen. Riksråda blei forsøkt satt til side, sentrale embeter i riksstyret blei ikke erstatta når innehaverne falt fra. Svenske stormenn klandra han for å gi len til utlendinger, geistligheten for einerådig kirkestyre. Mislykka handelspolitikk og dyr og resultatløs krigføring mot Hansaen og grevskapet Holstein nørte opp om misnøyen. Erik oppholdt seg ikke i Norge etter 1405 og makta ikke å forsvare norsk handel eller Bergen mot angrep fra de tyske kaprerne vitaliebrødrene. Flere opprør brøyt ut i Sverige og Norge, støtta av riksråda, som til slutt avsatte kong Erik.

«Norge skal heretter ikke være eller hete et kongerike for seg, men være en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid», het det i den såkalte «Norgesparagrafen» i Christians håndfestning. Et eget norsk riksråd blei nå avskaffa. Fremtidige kongsemner måtte dermed ikke godta norske krav, mens dansk adel fikk len i Norge uten norsk politisk motstand. «Lydriketida» (1536–1660) blei likevel i praksis ikke en fullstendig innlemmelse av Norge i det danske rike. Vedtak som oppheva Norges riksstilling kom ikke, heller omtalte krona Norge som eget rike i utsagn og kontrakter. Det norske riksvåpenet blei fortsatt brukt, egne norske mynter blei slått og egne norske lover blei kodifisert. Embetet som norsk rikskansler holdt fram, fra 1572 blei det også utnevnt en norsk stattholder. Norge blei et lydrike fordi kongeriket fortsatt eksisterte, men riksstyret blei nå flytta ut av landet.

Danske adelsmenn fikk etter 1537 forlent brorparten av norske len, særlig hovedlena, og blei i stigende grad utnevnt til lagmenn og andre norske embeter. Dansk adel prega slik lokalstyret, som de før hadde dominert i riksstyret. Kongen fikk derimot sterkere kontroll med lensinntektene og lensherrenes underordna fogder utover 1500- og 1600-tallet.

Den nordiske sjuårskrigen (1563–1570) og Kalmarkrigen (1611–1613) viste at Norge var dårlig rusta mot svenske angrep. En egen norsk hær blei bygd opp, men tross vellykka krigføring, gikk norske landområder tapt etter Hannibalfeiden (1643–1645) og så på ny etter Krabbekrigen (1657–1658). Rustningskappløpet med Sverige krevde store ressurser, som førte til økte skatter og utskriving av mange norske bønder til hæren. Riksrådet var motvillig mot kongens aggressive utenrikspolitikk, med påfølgende press på statsfinansene. Under Christian 4. (1588–1648) oppstod det dyp splid, som førte til at hans sønn Frederik 3. (1648–1670) i sin håndfestning måtte godta en sterk innskrenking av kongelig makt.

Som mottrekk mot riksrådets økte makt fikk Frederik 3. styrka tronekravet til sin sønn, den seinere Christian 5., ved å la ham bli kongehylla mens han selv var i live. Rettshistoriske granskinger blei utført, som styrka kongens arvekrav på Norge. Samtidig fikk kongen domstolen til å fjerne de mektige riksrådene Corfitz Ulfeldt og Hannibal Sehested, som også var norsk stattholder. Avsettingene viste brytninger mellom høgadelen i riksrådet og dansk lavadel. I 1660 utnytta kongen uenighetene og borgerskapet og geistligheten sin misnøye med adelens manglende skattebidrag, til å innføre arverett og enevelde.

Etter eneveldet lå i prinsippet all makt over Danmark-Norge hos kongen. I praksis måtte mye avgjøres i embetsverket. Tendensen blei forsterka av at noen av enevoldskongene var mindre styrignsdyktige, særlig Frederik 5. og Christian 7. Saksmengda i riksstyret hadde vokst mye på 1600-tallet og styringsverket blei utvida etter innføringa av eneveldet. Kanselliet og de andre departementene blei omforma til kollegiale råd, som drøfta vedtak i fellesskap, heller enn å bli avgjort av én mann. Formennene i disse kollegiene satt i geheimekonseilet, oppretta i 1670, som samordna statsarbeidet. Konseilet blei så erstatta av geheimestatsrådet i 1772. Fra kollegiene var det bare utenriksministeren som fikk sete. Sentrale statsmenn satte dessuten statsrådet til side og styrte ved hjelp av gjennom personlige oppnevnte rådgivere, i et kabinettstyre, særlig under styret til kronprins Frederik, den senere Frederik 6.

Eneveldet utforma nye lovbøker, Danske og Norske lov. I Norge erstatta lovverket fra 1687 Magnus Lagabøtes landslov fra 1277, som hadde vært viktig for norsk identitet. Deler av den nye lova bygde på Moselova, med strenge straffer for blasfemi, trolldom eller avvikende seksuell omgang. Det danske regimet hadde stramma det religiøse grepet på 1600-tallet, sterkest uttrykt ved trolldomsprosessene. Disiplineringa holdt fram på 1700-tallet, i autoritære lover for strengere kirketukt, tvungen kirkegang, samisk omvending og forbud mot utenomkirkelig forkynning. Lekmannsrørsla haugianerne opponerte særlig mot autoriteten i den eneveldige kirka. Skatteøkninga vakte samtidig regelrette opprør, i strilekrigen og reisinga leda av Christian Jensen Lofthuus.

I 1814 blei Norge sjølstendig fra Danmark. Kong Frederik 6. måtte da avstå Norge til Sverige fordi Danmark-Norge var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Avståelsen kom som en følge av betingelsene i Kieltraktaten, en fredsavtale mellom kongen i København og den svenske kronprinsen, Karl Johan, undertegna i januar 1814.

Tradisjonelt er pestepidemien svartedauden på midten av 1300-tallet blitt sett på som en viktig årsak til det som ofte er blitt kalt «Norges nedgang» i den seinere dansketida. En vanlig forklaring har vært at Norge blei uvanlig hardt ramma av svartedauden, og dermed ikke var sterkt nok til å hevde seg mot Danmark. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at Norge blei hardere ramma av svartedauden enn andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Nyere forskning har vist at Sverige hadde like stor befolkningsnedgang under pestepidemiene som Norge, uten at de opplevde den samme politiske underordninga. Svartedauden kan derfor ikke forklare hvorfor Norge blei underlagt Danmark.

En annen årsak til at Norge, i motsetning til Sverige, blei underordna Danmark, kan ha vært koblinga mellom det norske riksrådet og katolisismen. Uten egen konge var det (den katolske) kirka som var den viktigste politiske institusjonen i Norge, og erkebiskopen var leder for riksrådet. I både Danmark og Sverige blei det flere protestanter blant den politiske eliten i åra som fulgte etter reformasjonen i 1517, mens dette ikke var tilfellet i Norge. Den norske politiske eliten, med riksrådet i spissen, ønska et sjølstendig Norge med en katolsk konge, og forsøkte å gjeninnsette den tidligere kongen Christian 2. Han blei imidlertid nedkjempa av den protestantiske kongen Frederik 1 i 1531. Da Frederiks sønn Christian 3. innførte reformasjonen i Danmark og Norge i 1536, blei erkebiskopen tvunget til å forlate landet, og den norske politiske eliten blei i stor grad erstattet med danske protestantiske adelsmenn.

• Norge i senmiddelalderen
• Norge under dansk styre (1537–1814)
• Norges historie

• «Norge blir et lydrike» – Norgeshistorie.no
• «Da det norske riket bukket under» – Norgeshistorie.no
• «Absalon Pederssøn Beyer – Om Norigs rige» – Norgeshistorie.no