dansemusikk

I Europa kom sangdansen i høysetet med middelalderens ridderkultur. Den trengte ned til de lavere lag i befolkningen og har enkelte steder, blant annet på Færøyene, holdt seg til våre dager. Allerede i hellensk tid og i tidlig middelalder brukte man bare instrumenter til ledsagelse av dansen; med de omreisende musikere (sjonglører, lekere) i senmiddelalderen ble dans til instrumentalmusikk det mest vanlige; i hvert fall i de høyere klasser.

På 1500-tallet ble gjerne en dans i rolig tempo (for eksempel pavane) knyttet sammen med en dans i hurtigere tempo (for eksempel gaillarde). Senere kom flere danser til, og på 1600-tallet fikk man suiten med de opprinnelige dansetyper i stilisert form. De viktigste danser i den klassiske suite er allemande, courante, sarabande og gigue. Dansesuiten fikk stor betydning for utviklingen av kunstmusikken, blant annet har den regelmessige periodiske oppbygning i dansene hatt avgjørende innflytelse på wienerklassisismens formtyper. En av de dansene som har fått størst betydning for kunstmusikken er menuetten, opprinnelig en folkedans fra Poitou, som omkring 1650 ble innført ved Ludvig 14s hoff. Den ble av Joseph Haydn og hans samtidige tatt opp som en sats i symfonien og av Ludwig van Beethoven omformet til scherzo.

Omkring 1800 ble danser som écossaise og Ländler motedanser i Wien. Den sistnevnte ble omdannet til vals og ble gjennom Straussdynastiets komposisjoner den sentrale dansetypen på 1800-tallet. Under romantikken ble flere lands nasjonaldanser kjent utenfor de opprinnelige landegrensene, blant annet den polske masurka (Frédéric Chopin), den tsjekkiske polka (Bedřich Smetana) og russiske, spanske og skandinaviske folkedanser. Danseslekta runddanser, som tok opp i seg elementer fra folkemusikken, spredte seg i store deler av Europa og Amerika utover 1800-tallet. Ved siden av vals og polka er masurka, hambo og reinlender de viktigste runddansene.

På 1900-tallet ble dansemusikken under selskapsdansens voksende utbredelse utvidet med nye rytmer og melodier bygd på latinamerikanske folkedanser. Nye rytmiske elementer er også kommet til gjennom innflytelse fra blues og jazz.

Radio og grammofon bidro fra 1920-årene til at nye danser fort kunne spre seg over det meste av verden. Motedanser avløste hverandre raskt, noe som førte til oppfinnsomhet og sterk konkurranse blant komponister og musikere, men også til økt kommersialisering av musikken. Danseorkesterledere som Paul Whiteman og Glenn Miller ble internasjonale berømtheter.

Da rockemusikken ble lansert i 1950-årene, ble det de mindre gruppene som kom til å dominere. Den seinere elektroniske forsterkningen av lydvolumet forsterket også småensemblenes posisjon som utøvere av dansemusikk. Omkring 1960 kom dansebandmusikken til Norge fra Sverige, hvor den har røtter i folkparktradisjonen. Denne sjangeren bygger på swing, pop og rock, men har også melodier basert på svensk og norsk runddans (gammeldans).

Fra 1970-årene ble levende musikk med danseorkestre i stor grad fortrengt av innspilt dansemusikk styrt av DJ-er på diskoteker, klubber og utesteder.

• musikk
• dans