Samling av opptegnelser av rent faktisk art, nedskrevet eller ordnet dag for dag, om ulykker, kriger, konger osv. Slike dagbøker er bevart både fra Kina og Egypt, de assyriske og persiske riker, det gamle Roma og middelalderklostre. Denne type dagbøker er nært beslektet med annaler.
Den mer personlige dagboken kom først med renessansens vekt på individualismen og med myndighetenes krav om embetsmessig protokoll- og journalføring. Dagboken er for de fleste mennesker noe høyst privat og intimt som man kan betro sine innerste følelser og tanker. Særlig for kvinner, som tradisjonelt har hatt lite å si i det offentlige liv, og som har hatt få muligheter til aktivt å delta i samfunnslivet, har dagbokskriving vært enormt viktig. Når det likevel er slik at det i stor grad er menns dagbøker som er blitt publisert, kommer det av at det gjerne er dagbøker som dekker noe av antatt felles interesse, som trykkes. Noen dagbøker blir ført over en kortere periode, inspirert av en spesiell hendelse, en personlig krise el.l., mens andre er ført gjennom et langt liv. Det gir ulike katgorier dagbøker: ungdomsdagbøker, reisedagbøker, dagbøker om samliv med berømte personer, politiske dagbøker, fengselsdagbøker, krigsdagbøker. Brukt med forsiktighet kan dagbøker ha stor verdi som historiske kilder fordi de kaster lys over forfatterens egen personlighet og hans stilling til aktuelle politiske, kulturelle, estetiske o.a. spørsmål.
Historikk
I Norge er Absalon Pedersøn Beyers Bergens kapitelsbok (1552–72) et godt eksempel på overgangen fra middelalderens annalistiske form til renessansetidens livligere og mer personlig fargede. En viktig historisk kilde er Oslobispen Jens Nilssøns visitasbøker fra omkring 1600 og senere H. H. Lilienskiolds dagbok om hans utenlandsreise 1668–70. Fra 1700-tallet er bl.a. G. Schønings reisedagbøker. På 1800-tallet blir dagbokslitteraturen rikere. Christian Frederik skrev en dagbok om sin virksomhet i 1814, og et av de viktigste tidsdokumenter fra samme tid og årene nærmest før er Christiane Korens (Moer Korens) dagbøker. Samtidige og senere er Claus Pavels, Mantheys, Motzfeldts og L. Daaes. Videre har vi reisedagbøker som J. N. Bruns og B. Dunkers og ungdomsdagbøker som Rikard Nordraaks, Elise Auberts, L. M. B. Auberts, P. J. Colletts og Camilla Colletts. På 1900-tallet kom mange nye til, de politiske dagbøkene omhandlet ikke minst 1905. Nevnes må F. Hagerups, Hagerup Bulls og J. Castbergs, til disse kommer Arne Garborgs dagbøker.
Kjente dagboksforfattere fra våre naboland er svenskene C. v. Linné, P. Kalm, G. J. Ehrensvärd, J. G. Oxenstierna, dronning Charlotta og F. v. Dardel, finnen Z. Topelius og danskene S. Kierkegaard, H. C. Andersen og P. la Cour. I Russland har vi bl.a. Dostojevskij og L. Tolstoj og i Tyskland Eckermann og F. Hebbel. Den eldste franske dagboken skriver seg fra middelalderen (Journal d'un bourgeois de Paris, 1409–49), Saint-Simons berømte memoarer (1691–1723) må også betraktes som en dagbok, og fra nyere tid foreligger bl.a. Delacroix', brødrene Goncourts, Amiels og André Gides. England har en rik dagbokslitteratur, som omfatter noen av de mest berømte verkene på dette området, som John Evelyns, George Fox', Samuel Pepys', J. Swifts (Journal to Stella), J. Boswells, Wesleys, Fanny Burneys (madame d'Arblays) og Sir Walter Scotts. Darwins Voyage Round the World er også skrevet i dagboksform, og av senere dagbøker utmerker først og fremst Katherine Mansfields seg ved deres litterære verdi.
Under den annen verdenskrig ble det ført en rekke dagbøker, hvorav den kanskje mest kjente er Anne Franks, som er blitt oversatt, dramatisert og filmatisert.
Av norske dagbøker fra denne tiden kan nevnes Odd Nansens Fra dag til dag (3 bd., 1947), som skildrer opplevelser i tysk fangenskap 1942–45, og Petter Moens dagbok (utg. 1950), opptegnelser på toalettpapir perforert med nål fra fangenskap på Møllergt. 19 i 1944, gjemt under gulvet hvor de senere ble funnet.
Til norske politiske dagbøker som er utgitt etter den annen verdenskrig hører Carl Joachim Hambros Dagboksblade og aktstykker til regjeringsdannelsen i 1945 (1964) og Jens Hauglands Dagbok frå Kongens Råd (1986).
Siden dagboken egner seg så godt til å gi nære rapporter fra den såkalte intimsfæren, er det naturlig at særlig kvinner i våre dager har valgt en form for sine «bekjennelsesbøker» som ligger nær opp til dagboksformen. Tove Ditlevsen, Lisa Alther, Elsa Gress, Erica Jong o.a. kan, med visse forbehold, regnes hit. Se også dagboksroman.