medisinske betegnelser (diagnoser) for sykdommer og skader som fører til døden. Enhver lege har plikt til å sende melding til helsemyndighetene om dødsfall hos personer som han har behandlet eller tilsett. I meldingen skal legen, etter nærmere fastsatte regler, føre opp den sykdom/skade som fremkalte døden, og andre sykdommer som vedkommende led av da døden inntraff. Legenes meldinger danner grunnlaget for statistikken over dødsårsaker. I statistikken blir dødsfallene klassifisert etter en nomenklatur, vedtatt av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948. Alle medlemmer av WHO er bundet til å bruke denne nomenklaturen; den blir revidert med noen års mellomrom. I Norge har den vært brukt siden 1. jan. 1951.
Statistikken
Statistikken over dødsårsaker, basert på den internasjonale nomenklaturen, viser store variasjoner fra land til land. For en del kommer det av ulik aldersfordeling i befolkningen. De fleste dødsårsaker forekommer med forskjellig hyppighet i de enkelte aldersklasser, og det samlede antall dødsfall av en dødsårsak vil derfor bli sterkt preget av befolkningens alderssammensetning. Andre årsaker til ulikheten er leveforholdene, klimatiske forhold, befolkningens levestandard, opplysningsnivå, atferdsmønster m.m. og ikke minst omfanget og kvaliteten av helsetjenesten i landet. Særlig utpreget er forskjellen mellom utviklingslandene og godt utviklede land. I utviklingslandene er smittsomme infeksjonssykdommer de dominerende dødsårsakene, de rammer i første rekke barn. I industrilandene er sykdommer i hjerte og kar og ondartede svulster de hyppigste dødsårsakene; dødsfallene av disse årsakene rammer særlig middelaldrende og eldre personer. Se også dødelighet.
De viktigste dødsårsaker i norge 1992
| Ondartede svulster | 227,9 |
| Hjerte/karsykdommer | 327,0 |
| Karlesjoner i sentralnervesystemet | 126,5 |
| Lungebetennelse | 69,2 |
| Selvmord | 14,4 |
| Trafikkulykker med motorkjøretøy | 7,4 |