Teater

Omreisende teatergrupper på Piazzettaen i Venezia på 1500-tallet. I forgrunnen ser man commedia dell’arte-figuren Pantalone gjøre kur til en kvinnelig luttspiller. Tegning av G. Franco. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.
Teater

Teaterforestilling på Piazza Navona i Roma på 1700-tallet. Fra et maleri av en ukjent kunstner. Münchener Theatermuseum. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Commedia dell'arte er en gammel italiensk komedieform som blir framført med masker og er basert på improvisasjon. Karakterene i stykkene er faste typer, som tjeneren Harlekin og arbeidsgiveren Pantalone.

Denne teaterformen oppsto i Nord-Italia på 1500-tallet, men betegnelsen commedia dell’arte kom først i bruk på 1700-tallet. I begynnelsen lød formen flere navn, blant annet commedia all’improviso, 'improvisert komedie'.

Formen oppsto omtrent samtidig med commedia erudita. Disse «lærde» komediene var tekstbaserte, i motsetning til commedia dell’arte, og de ble framført uten masker av amatører.

Form og struktur

Commedia dell’arte er en komedieform basert på improvisasjon over et avtalt handlingsskjelett, kalt et scenario. Skjelettet er en forholdsvis mager liste over hva som må skje i hvilken rekkefølge for at stykkets intrige skal få sin løsning.

Et fellestrekk ved de fleste scenarioene er konfliktene mellom herre og tjener, konfliktene mellom gammel og ung, og konflikten mellom penger og kjærlighet. Dynamikken i disse parallelle konfliktene driver både handlingen, og humoren i denne komedieformen.

Forestillingene tok utgangspunkt i truppens faste rolletyper og et avtalt scenario som de så improviserte over. I tillegg hadde hver trupp og hver utøver et fast repertoar av lazzi. Dette var innøvde segmenter som kunne være sanger, monologer, gjøgleri, akrobatikk, bakspill, små sketsjer og lignende. Improvisasjonselementet besto i hvilke lazzi man valgte å benytte og når.

Faste typer

Komedier i denne formen er befolket med noen faste typer. Skuespillere som var del av en commedia dell’arte-trupp hadde et rollefag som de utviklet og spilte stort sett gjennom karrieren. Alle typene har en fast, særegen kostymering, og de fleste bærer en maske – stort sett halvmaske – i skinn.

Det er tre hovedgrupper av typer:

  • Tjenerne, Zanni. Disse er på bunnen av hierarkiet som presenteres i stykkene. Tjenerne bidrar med forvirring og humor i stykkene. I de scenarioene som er bevart, er det minst to tjenere med i alle sammen. Kjente tjenere er Harlekin, Pulcinella og Pedrolino.
  • De gamle menn. Pantalone er på toppen av hierarkiet i stykkene. Han er gjerne arbeidsgiver til en av tjenerne og far til en av de unge i stykket. Il dottore (doktoren) er Pantalones venn. Han er antrukket i svart, akademisk antrekk, og foreleser gjerne om noe han sier han kan mye om – uten at det nødvendigvis stemmer.
  • De unge, forelskede. Vanligvis er det to sett av disse parene i hvert stykke. Disse spilles uten maske. De unge parene har høy status, men forelskelsen har gjort dem hjelpeløse. De ønsker å få sitt hjertes utkårede. Her står de gamle menn i veien for deres lykke, så det er tjenerne som må hjelpe dem med å få hverandre.

Andre rolletyper er de kvinnelige tjenerne, som spilles uten maske, og den hyppig brukte ll Capitano.

Utvikling

Formen oppsto i Italia, men den ble kjent ellers på kontinentet utover 1600-tallet via gjestespill og turnéaktivitet. Utenfor Italia ble formen mer fysisk basert enn opprinnelig, for å overkomme språkbarrierer.

Mellom 1660 og 1697 var det en fast, italiensk commedia dell’arte-trupp i Paris. Denne spilte en periode på Palais-Royal, det samme teateret som Molières trupp. Han ble inspirert av denne komedieformen. Da commedia dell’arte-truppen ble bortvist fra Paris i 1697, etterlot den et tomrom for å tilby denne typen maskekomedier. Markedsteatrene i Paris grep sjansen og videreførte mange elementer fra maskekomediene, og deres variant utviklet seg over tid til en egen sjanger, kalt pantomime.

Commedia dell’arte levde videre i beste velgående til slutten av 1700-tallet. Deler av tradisjonen overlevde også utover dette, og komedieformen har i flere omganger inspirert teaterfornyere og utøvere på 1900-tallet, som Vsevolod Meyerhold, Edward Gordon Craig, Jacques Copeau og Dario Fo.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg