planteceller

Epidermisceller danner hudvevet i organismene. Disse cellene har store vakuoler, og de mangler mellomrom mellom cellene, slik at de danner et tett lag. Vakuolene kan inneholde antocyaniner som gir farge på det ytterste hudlaget, epidermis. Ytterveggene er fortykket av en kutikula, som består av kutin, et voksaktig stoff som er ugjennomtrengelig for vann og gass. Kutin er ett av planterikets mest motstandsdyktige stoffer, og det kan være bevart i fossilt materiale. Det består av høypolymere forbindelser, særlig av hydroksy-monokarboksylsyrer med 16–18 karbonatomer. På overflaten av blader er det bare lukkecellene i spalteåpningene som inneholder kloroplaster.

Korkceller ligger i flere lag i korken, det ytterste laget av det som populært kalles barken hos trær. Korkcellene dannes av et eget vekstlag, korkkambiet, og har således sekundær opprinnelse. Veggene er påleiret korkstoff eller suberin, et fettaktig stoff som er beslektet med kutin. Mellom korkcellene er det korkporer hvor oksygen kan fraktes inn i stammen eller greinene. Korkcellene danner periderm (korkhud).

Parenkymceller er levende celler som danner grunnvev i planter. De er tynnveggede, ofte kubiske, men kan være langstrakte eller stjerneformede, lite differensierte og ha bevart evnen til deling. I blader og stengler inneholde de kloroplaster og utfører fotosyntese. I rotbark, stengelbark, marg og margstråler oppbevarer de reservenæring (stivelse, protein, fett).

I sump- og vannplanter danner parenkymcellene gjennomluftingsvev i blad, stengel og rotstokk. I sukkulenter tilpasset tørke har parenkymcellene store vakuoler og deltar i lagring av vann. Parenkymceller finnes i begerblad, kronblad, pollenblad og fruktblad i en blomst. På innsiden av harpikskanaler er det parenkymceller (epitelceller) som produserer terpenoider.

Kollenkymceller er levende langstrakte styrkevevceller med ujevnt fortykkede vegger som gir mekanisk støtte. De inneholder mye pektin. De utgjør det viktigste styrkevevet i stengler og blad hos tofrøbladete planter. Siden kollenkym består av levende celler, kan det til en viss grad følge med i strekningsveksten.

Kollenkym deles i flere typer:

• kantkollenkym, hvor celleveggen er tykkest langs kanten av cellen
• platekollenkym, hvor veggfortykkelsen er langs de tangentiale veggene
• vinkelkollenkym (hjørnekollenkym), hvor fortykkelsene er der veggene fra flere kollenkymceller møtes

På utsiden av stengler er det langsgående riller eller utvekster, og disse er dannet fra kollenkymceller for eksempel hos stangselleri.

Sklerenkymceller er styrkevevsceller med varierende form og størrelse med svært tykke sekundærvegger innsatt med lignin, og som fyller omtrent hele cellen. Sklerenkymceller dør når de er ferdig utviklet (programmert kontrollert celledød, apoptose).

Sklerenkym består av langstrakte fibre (fiberceller) eller mer isodiametriske sklereider (steinceller).

En samling sklerenkymceller kalles sklerenkym. Sklereider danner harde overflater på nøtter, løkskjell, kongler og frøskall, og kan finnes som steinceller i pærer. Fibre kan vokse og trenge seg imellom andre celler i silvevet (intrusiv vekst). Lengden av fibre varierer fra 1 mm til 25 cm avhengig av planteart.

Sklerenkymfibre (bastfibre) isolert fra silvevet gir naturfibre som lin, rami, hamp, jute og kenaf.

Trakeider er døde celler med sekundære veggfortykkelser i form av ringer, spiraler, nett eller porer, og som er innsatt med lignin. Trakeider deltar i transport av vann og mineralnæring fra jorda opp i planten, men har også styrkefunksjon. Celleveggene er forsynt med ringporer. Porene i naboceller korresponderer, men midtlamellen danner en membran mellom cellene i poreåpningen. Bartrærne har har trakeider med linseporer, en type porer med en fortykkelse i midten av poren.

Trakeider er lange celler med spisse ender og liten diameter, og er mindre utsatt for dannelse av luftbobler sammenlignet med vedrørselementene. Trakeider er den eneste formen for celler som deltar i vanntransporten hos bartrær og karsporeplanter, i motsetning til blomsterplantene som har både trakeider og de evolusjonært mer avanserte vedrørselementer. Både trakeider og vedrørselementer dør når de er ferdig utviklet, på samme måte som sklerenkymceller.

Vedrørselementer er døde celler som er gjennomhullet i endeveggen mot nabocellene, slik at de danner sammenhengende rør (vedrør, kar). Vedørselementene er kortere og har større diameter enn trakeidene og gjør at vedrørene transporterer vann og mineralnæring mer effektivt enn trakeidene. Veggene med ring- eller skruelinjeformede fortykkelser innsatt med lignin har mange porer som kan danne porepar med nabocellene.

I endeveggen av vedrørselementene er det perforasjonsplater som kan være forskjellig utformet hos forskjellige arter og kan brukes til artsidentifisering av ved fra løvtrær: retikulær perforering (fra latin rete som betyr 'nett'), enkel perforering med bare ett hull, multippel perforering med mange hull, skalariform perforering med trappetrinnhull, foraminat perforering med mange hull. Det er vedrør og trakeider, som sammen med margstråleceller (parenkym), veden i stamme og greiner hos busker og trær trær.

I urteaktige planter inngår de i ledningsstrenger sammen med silrør og følgeceller. Trakeider og vedørselementer kan dannes fra meristemer (primært ledningsvev) eller fra et vaskulært kambium (sekundært ledningsvev). Det er veggfortykkelsene i trakeider og vedrørselementer som gjør at de kan motstå spenning når det fordamper store mengder vann fra bladene.

Silrør dannes av silrørselementer som i motsetning til trakeider og vedrør består av levende celler. I silrørene blir det fraktet organiske molekyler fra fotosyntesen, og de deltar i intern resirkulering av grunnstoffer i planten. I endeveggene til silrørselementer er det silplater med hull hvor det går gjennomløpende cytoplasmastrenger. Silplatene kan ved slutten av vegetasjonsperioden tettes igjen med kallose. I sideveggen er det silområder med porer i veggen som er tilpasset transport av organiske stoffer.

Tett inntil silrørselementene ligger det følgeceller. Følgecellene deltar i innlasting og utlasting av fotosynteseprodukter fra silrørene. Det er forskjellig typer følgeceller og måter de står i kontakt med silrørene. Silrørselementene mister celleorganellene under utviklingen, og inneholder i stedet en type protein som skal hindre lekkasje. Følgecellene har cellekjerne, mange mitokondrier og aktiv metabolisme.

Bartrærne og karsporeplantene har evolusjonsmessig mer primitive silrør bygget opp av silceller i stedet for silrørselementer og de har albuminøse celler (fra latin albumen, 'eggehvite') i stedet for følgeceller. Silrørselementer og silceller kan som trakeider og vedrørselementer ha primær eller sekundær opprinnelse. Sekundært dannete silrørselementer fra et vaskulært kambium danner den levende innbarken på flerårige busker og trær.

Det vil kaller bark på trær (periderm) består yetterst av en død korkhud og en levende innbark.