betegner den ordning av forholdet mellom stat og kirke hvoretter statens regent også har makten over kirken. Cæsareopapisme er i sin reneste form blitt virkeliggjort av de østromerske keisere, særlig av Justinian.
cæsareopapisme
- Uttale
- cæsareopapˈisme
- Etymologi
- lat. caesar, 'keiser', og papa, 'pave, biskop'