bystatus

Et sted med bystatus er i dag ikke en formell administrativ enhet (i motsetning til en kommune), og lovgivningen skiller ikke mellom et tettsted og en by. Dessuten gir det ingen formelle privilegier å ha bystatus. Bystatus kan i større grad forstås som en kulturell representasjon, eller et diskursivt fenomen, mer enn et materielt og økonomisk fenomen.

Det å få bystatus kan imidlertid bidra til befolkningsvekst og økonomisk utvikling, særlig om denne statusen skjer samtidig med at det skjer forbedringer i infrastruktur og kommunikasjon mellom byen og andre steder, og internt i byen. Selv om ikke et tettsted med bystatus kan kreve bestemte typer infrastruktur, så kan bystatus, sammen med andre sosiale og økonomiske endringer, føre til at infrastrukturen blir forbedret, gjennom offentlige og private investeringer.

Selv om det ikke er noen formelle privilegier knyttet til det å ha bystatus, har det å ha bystatus blitt svært attraktivt. Teorien er at bystatus kan bidra til vekst og utvikling, som sammen med bymessig bebyggelse, en mangfoldig befolkning og en urban næringsstruktur vil gi et fortrinn i konkurranse med andre steder. Denne tankegangen kommer for eksempel klart til uttrykk i den amerikanske økonomien Edward Glasers bok «Triumph of the City», og i den økonomiske geografen Richard Floridas publikasjoner, der han mener at de attraktive byene har en tiltrekningskraft på den såkalte kreative klassen (det vil si mennesker med høyere utdanning), som er viktig for innovasjon og økonomisk vekst.

Andre har pekt på at det å satse på attraktivitet, rettet mot den kreative klassen, kan bidra til at de sentrale delene av byene (eller små byer i sin helhet) får et boligmarked som er utilgjengelig for mennesker med lave eller midlere inntekter.

Tidligere fikk tettbygde steder, det vil si tettsteder, enten status som kjøpstad eller ladested. Dette ga stedet og innbyggerne visse privilegier, som for eksempel retten til å drive handel eller håndverk. Da de såkalte formannskapslovene ble innført i 1837, kunne tettsteder med formell bystatus danne egne lokale administrative enheter. De ble dermed bykommuner (i motsetning til herredskommuner) og ble styrt etter byformannskapsloven.

På 1990-tallet ble imidlertid skillet mellom by- og herredskommuner opphevet. Det som da het Kommunal- og arbeidsdepartementet sluttet dermed å tildele bystatus til kommuner, og spørsmålet om bystatus ble overlatt til kommunene selv. I 1997 ble kommuneloven endret og det ble presisert at kommuner eller tettsteder som skulle gis bystatus, måtte ha et urbant preg, med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse. Dessuten måtte kommunen eller tettstedet ha minst 5 000 innbyggere.

• by
• kommune
• bykommune
• byer i Norge

• Fainstein, S. (2010) The Just City. New York: Cornell University Press.
• Florida, R. (2004) Cities and the creative class. New York: Routledge.
• Glaeser, E. (2012) Triumph of the city. How urban spaces makes us human. New York: Pan Books.