forbud mot å foreta byggearbeider. Før bygging settes i gang må det i alminnelighet etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 innhentes byggetillatelse fra kommunen, slik at f.eks. prosjekter som er i strid med endelig reguleringsplan, blir stoppet. Men med byggeforbud siktes vanligvis til andre typer forbud: Plan- og bygningsloven inneholder således et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs sjøen, og gjennom arealdelen i kommuneplanen kan det gis tilsvarende forbud for 100-metersbeltet langs innsjøer og vassdrag.
Reguleringsplanen vil også virke som byggeforbudsbestemmelse; er f.eks. et område lagt ut som friområde, innebærer det at bygging ikke kan skje der. Om byggeforbud tales det kanskje særlig hvor kommunen nedlegger midlertidig byggeforbud fordi man finner at et område bør reguleres eller omreguleres; slikt forbud skal normalt bare gjelde for 2 år. Særlig for fritidsbebyggelse har byggeforbud vært viktig. Etter plan- og bygningsloven kan det gjennom kommuneplanen etableres forbud mot bygging av nye fritidshus i hele eller store deler av kommunen.
Byggeforbud kan også nedlegges i medhold av friluftsloven av 28. juni 1957, men dette spiller i praksis liten rolle. Byggeforbud kan også tenkes å følge av privatrettslig bestemmelse, se servitutt.