Bustein var i folkemedisinen et vanlig middel mot sykdom på buskapen, men av og til også brukt mot sykdom på folk. Busteinen måtte behandles forsiktig, den måtte ikke berøres med bare hender og ikke ligge utsatt for sol og dagslys, ellers mistet den sin legende kraft.
Den vanligste fremgangsmåte når bustein skulle brukes som legemiddel, var å legge den i vann og la dyrene drikke vannet. Mot jursykdommer la man bustein i melkebøtten og melket på den.
I folketradisjonen finnes fem slags bustein:
1) Hårballen. Dette er en steindannelse i fordøyelseskanalen hos drøvtyggere, og innholdet er hår som dyrene slikker i seg, eller ufordøyelige rester av fôret.
2) Steinfoster, som er resultatet av en fosterutvikling med innskrumpning og forkalkning.
3) Ormestein. Om opphavet til denne busteinen forteller et vandresagn: Ormene kommer sammen til ormeting for å avgjøre hvem som skal bli drage ved «å blåse bustein». Den tapende blir hugd og blåst gift på, til den blir til stein. De andre ormene er nå blitt tørste og kappløper til vann. Den som kommer først, blir drage. Et menneske kan ta busteinen og rømme med den mens ormene er borte for å drikke.
4) Vettenyre kalles ofte frø av et tropisk tre av mimosa-familien som har drevet med Golfstrømmen opp til norskekysten, se løsningssteiner.
5) Mineralsk bustein, små steiner, ofte bergkrystaller eller kvartsstein. Bruken av slike steiner som legemiddel går tilbake til førkristen tid.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.