Bureising er det å rydde og bygge et nytt selvstendig gårdsbruk på et jordområde som før var udyrket.

Faktaboks

Etymologi
fra nynorsk, sammensetning av bu, ‘bolig, hjem’ og reise, ‘bygge’, jamfør dialektalt bureise med den eldre betydningen ‘sette bo’

Rydding av bruk fjernere fra eldre bebyggelse var vanlig blant annet i vikingtiden, i Solør på begynnelsen av 1600-tallet av finske innvandrere til Finnskogene, og på 1700-tallet i forbindelse med utviklingen av husmannsvesenet. Dette har gjennom tidene foregått mest ved at sønner og tjenere slo seg ned på utjorder og i utkanter av eldre gårder og der opparbeidet nye bruk, i eldre tid oftest som leilendinger under hovedbruket.

I første halvdel av 1900-tallet var bureising et landbrukspolitisk satsningsområde.

Begrepet

Betegnelsen bureising ble trolig først brukt i denne betydningen av forfatteren Hans Seland (1867–1949) i tittelen på romanen Bureising fra 1909. Seland satt senere i flere år i styret i Norsk Landmandsforbund (senere Norges Bondelag) blant annet sammen med Klaus Sletten og Johan E. Mellbye. Dette styret fikk anledning til å påvirke det nasjonale programmet for nyetableringer i landbruket – også med begrepet bureising.

Tidligere uttrykk har vært «indre kolonisasjon».

Historikk

Det offentlige har fra gammel tid gitt rydningsmennene lettelser. Norges eldste lover satte således «einvirkene» i reserven ved utskrivning til leidang, og midt på 1200-tallet ble det lovbestemt at den som ryddet nytt bruk, skulle være fritatt for leie og leidang i tre år, hvoretter bruket skulle skyldsettes. Leilendingssystemet gjorde at nybyggerne slapp å utrede kjøpesum for jorden; på statens eiendommer fikk de ofte også fritt byggevirke. På 1700-tallet var det i hele Europa sterk interesse for indre kolonisasjon, i Norge særlig etter 1750. Flere nye bygder ble ryddet på den tiden, for eksempel Målselv og Bardu, og koloniseringen av Finnmark (utmål) skjøt fart. Det ble også opprettet mange husmannsbruk.

I første halvdel av 1800-tallet ble det gitt lite offentlig støtte til bureising. Befolkningstilveksten fant sted på husmannsbrukene, som økte i antall til 1855. Deling av gårder og sterkere drift satte dessuten eksisterende bruk i stand til å underholde et større folketall. På grunn av utvandringen til Amerika og byenes vekst døde interessen for bureising bort. Landbruket kom endog til å lide under mangel på arbeidskraft.

Etter 1905 økte interessen for å begrense utvandringen. Selskabet til Emigrasjonens inskrænkning, som ble drivkraften både overfor myndighetene og i det praktiske arbeid, ble stiftet i 1908. Selskapet endret i 1915 navn til Selskapet Ny Jord, som i 1976 ble slått sammen med Det norske myrselskap til Det norske jord- og myrselskap. Hovedvirkemiddelet skulle være å arbeide for «indre kolonisasjon». Dets første tiltaket var feltet Bjørndalen i Nærøy, Nord-Trøndelag, i 1912. Matforsyningskrisen under første verdenskrig og arbeidsløsheten i mellomkrigstiden stimulerte arbeidet.

Tanker om å motarbeide økonomiske og sosiale skadevirkninger av ensidig industrialisering kom inn i det ideologiske grunnlaget; man ville skaffe industriarbeiderne egne hjem (arbeiderbruk). Stortinget gav i 1920 regler om organiseringen av bureising og om statstilskudd og lån. Selskapet Ny Jord kom til å spille en hovedrolle. Også fylkenes landbruksselskaper har gjennom årene virket som bureisingslag, i noen tilfeller staten ved Landbruksdepartementet, dessuten lokale kommunale lag.

Bureisingsvirksomheten er nå stagnert. Siden 1960-årene har nydyrking stort sett vært konsentrert om utvidelser av eldre bruk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg