fast stoff som synker til bunns i væske; f.eks. er bunnfall i forbindelse med viner betegnelse på rester av drueskall eller av fargestoff i vinen. Disse er ikke skadelige å innta, men lite tiltalende, og fjernes gjerne ved dekantering.
I kjemien
I kjemien er bunnfall det stoff som avsetter seg når man til en løsning setter en annen løsning som inneholder et stoff som med ett av de stoffer som er til stede i den første løsning, danner en tungt løselig kjemisk forbindelse. Denne tungt løselige forbindelsen vil som regel synke til bunns, derav navnet bunnfall. Ved hjelp av sentrifugering kan bunnfallet lettere sedimenteres.
Den reaksjon som foregår kalles en fellingsreaksjon og beror som oftest på en reaksjon mellom ioner som er til stede i løsningen (ionereaksjon). Slike ionereaksjoner foregår som regel med stor hastighet. Bunnfall vil derfor dannes momentant når løsningene blandes. Et eksempel på slike fellingsreaksjoner er reaksjonen mellom saltsyre, HCl, og sølvnitrat, AgNO3. Kloridioner, Cl−, vil øyeblikkelig reagere med sølvioner Ag+ i sølvnitratløsningen, og tungt løselig sølvklorid, AgCl, faller ut som et hvitt, osteaktig bunnfall. Reaksjonsligningen er: Cl− + Ag+ = AgCl. På tilsvarende måte vil innledning av hydrogensulfid, H2S, i en kobbersaltløsning (Cu++-ioner) gi et brunt bunnfall av tungt løselig kobbersulfid, CuS.
Tendensen til at ionepar (f.eks. Cl– og Ag+) skal gi bunnfall, angis i form av dets løselighetsprodukt. Tungt løselige forbindelser kan vanskelig løses opp uten bruk av sterke syrer og/eller komplekseringsmidler (se chelatkomplekser). Dette kan ha stor betydning i forbindelse med f.eks. forgiftning og miljøspørsmål rundt deponering av tungmetallforbindelser.