buksopper

De fleste vokser i varme, tørre strøk, mange i steppevegetasjon, og de fleste er jordboende saprotrofer. Potetrøyksopp og de fleste underjordiske stilksporesoppene (basidietrøfler) danner ektomykorrhiza.

Felles for alle buksopper er at sporene dannes innvendig i soppen i en mer eller mindre homogen sporemasse, kalt gleba, og at de, i motsetning til sporene hos øvrige stilksporesopper, ikke frigjøres aktivt, men først når selve basidien forslimer ved modningen. Gleba er omgitt av én eller to vegger, som sprekker opp på ulike måter ved sporespredningen. Veggen kalles et peridium, eller innerperidium og ytterperidium dersom det er to lag.

Sporespredningen er svært variert og er til dels avhengig av insekter som tiltrekkes av lukten (stanksopper), av tråkk eller regndråper som presser sporene ut av trange åpninger som røykskyer (røyksopper, jordstjerner) eller plaskregn som slynger større samlinger av peridioler ut av små, koppformede fruktlegemer (brødkurvsopper og fugleredesopper). Noen er underjordiske og avhengige av at gnagere eller andre jorddyr spiser dem og derved sprer sporene, og hos andre igjen slites ytterveggen, peridiet, av, slik at sporemassen, glebaen frigjøres.

Det vokser ca. 60 arter i Norge, med røyksopper, jordstjerner, stanksopper, brødkurvsopper og fugleredesopper som de viktigste.

Røyksopper, styltesopper og brødkurvsopper (inkludert fugleredesopper) grupperer seg blant de fleste skivesoppene; jordstjerner og stanksopper står nærmere korallsopper; poterøyksopp og en del av de underjordiske buksoppene er i slekt med rørsoppene; andre underjordiske buksopper slutter seg til orden Agaricales (de fleste skivesoppene) eller orden Russulales (kremlene/riskene).