buddhismen

Buddha-freske fra Khotan, Kina. British Museum, London.

Buddhismen. Buddha-freske fra Khotan, Kina. British Museum, London.

buddhismen, verdensreligion stiftet av Buddha på 500-tallet f.Kr. i Nord-India. I år 2000 finnes det anslagsvis 362 mill. buddhister i verden; buddhismens kjerneområder er i Sør- og Sørøst-Asia, Himalaya, Tibet og Mongolia, den er også spredt til Nord-Amerika og Europa. Buddha og hans lære står sentralt i religionen; han vant «oppvåkning», som innebærer en erkjennelse av De fire edle sannheter, og han oppnådde nirvana ('utslukning'), dvs. at han ble fri fra all gjenfødelse. Dette er det endelige målet for alle buddhister. Buddhismen er delt i to hovedtradisjoner: theravada og mahayana.

Buddhismen er ikke bare en religiøs og filosofisk lære, men har gjennom sin etikk satt sterkt preg på de samfunn den har vært i kontakt med. Den har vært den fremste formidler av indisk sivilisasjon i Asia, og en mektig kulturimpuls innen kunst, litteratur, filosofi og statsstyre gjennom 2500 år.

Troslære

Buddhismen overtok den allmennindiske forestillingen om karma ('gjerningenes lov'), dvs. moralsk kausalitet, slik at den enkeltes livssituasjon sees som et resultat av gode og onde handlinger i tidligere liv. Begjær (eller «tørst») og uvitenhet gjør at man gjenfødes fra liv til liv. Samtidig er læren om anatman ('ikke-sjel') grunnleggende i buddhismen; ingen evig eksisterende sjel vandrer rundt i samsara (rundgangen av fødsel, død og ny fødsel), men mennesket består av fem elementer i stadig forandring: 1) ytre form, 2) fornemmelser, 3) forestillinger, 4) viljesimpulser, 5) bevissthet. Det endelige mål for det religiøse liv er nirvana ('utslukning'), en uforanderlig tilstand der alt begjær og all illusjon har opphørt. Den som har nådd nirvana, blir ikke gjenfødt påny.

De fire edle sannheter som Buddha erkjente, er 1) sannheten om lidelsen: alt er lidelse, alt er forgjengelig, alt er uten evigvarende vesen; 2) sannheten om lidelsens opprinnelse, som er «tørst» etter sansegleder, eksistens eller tilintetgjørelse; 3) sannheten om lidelsens opphør: den opphører når «tørsten» slukkes og uvitenheten (først og fremst i form av forestillingen om et evig bestående «jeg») forsvinner; og 4) sannheten om veien til lidelsens opphør, som skjer ved at en følger den åttefoldige vei.

Den åttefoldige vei har tre hovedpunkter: 1) etikk i form av påbud om å avholde seg fra drap, tyveri, usannhet, rusdrikker og ukyskhet; 2) konsentrasjon; fra besinnelse på kroppens handlinger til dyp meditasjon; og 3) visdom, dvs. klar innsikt i tilværelsens natur.

Mens idealskikkelsen i den tidligste buddhismen var arhat ('ærverdig'), som ved sin død, i likhet med Buddha, trådte inn i nirvana og derved fjernet seg fra menneskenes verden, vokste det i århundrene før og etter Kristi fødsel frem et nytt ideal: bodhisattvaen. Idealet om bodhisattvaen kom til uttrykk i de såkalte mahayana-sutraer (se nedenfor, litteratur), og denne nye retningen ble kalt mahayana ('Den store vogn') i motsetning til de eldre retningene som nå ble kalt hinayana ('Den lille vogn'). Hinayana omfattet flere forskjellige skoler, hvorav bare én har overlevd til våre dager, nemlig theravada.

Theravada

Theravada, som betyr De eldstes lære, har i store trekk holdt fast på den tidlige buddhismens lære og munkeliv. Theravada legger vekt på at den enkelte skal oppnå nirvana gjennom meditasjon og intellektuell innsikt, og derved bli en arhat. De fleste theravada-buddhister mener imidlertid at det i praksis ikke lenger er mulig å oppnå tilstanden av arhat; målet for det religiøse liv blir derfor i første rekke å sikre gjenfødsel som menneske, evt. gjenfødsel i en himmelsk tilværelsesform, gjennom etisk livsførsel, selvforglemmelse i form av gavmildhet overfor buddhismens institusjoner, og – i den grad det er mulig – meditasjon. På 1900-tallet ble meditasjon utbredt blant theravada-buddhister, ikke bare som tidligere blant munkene, men også blant legfolket.

Mahayana

Mens samsara og nirvana i de eldre skolene og i theravada-skolene ble betraktet som virkelig eksisterende, diametralt motsatte størrelser, gikk den filosofiske utvikling i mahayana mer i monistisk retning. Madhyamika-skolen, som ble stiftet av Nagarjuna på 100-tallet e.Kr., lærte at frelsen lå i negasjonen av alle begreper og forestillinger, idet den eneste virkelighet var shunyata ('tomheten'). Retningen artet seg derfor som en radikal kritikk av de eldre skolene. Yogachara-skolen, som kan føres tilbake til brødrene Asanga og Vasubandhu (300–400-tallet), stod for en idealistisk filosofi der tilværelsen tenktes helt og holdent å bero på chitta ('tanken, bevisstheten'). Begge skoler var viktige for mahayanas videre utvikling i India og Øst-Asia, og ofte ble madhyamikas «tomhet» identifisert med yogacharas «bevissthet», f.eks. i tantrismensom gjorde seg gjeldende innen den indiske buddhisme fra 500–600-tallet, og som kom til å sette sitt preg på buddhismen i Tibet (se Tibet, religion) og Nepal.

Sammen med bodhisattva-idealet var tanken om en kosmisk, evig Buddha-skikkelse av vesentlig betydning for mahayana, ofte i form av læren om alle tings iboende Buddha-natur. Særlig i den kinesiske meditasjonsskole,ch'an (japansk zen), var dette en sentral forestilling; den eldre buddhismens betoning av gradvis og møysommelig overvinnelse av «tørst» og «uvitenhet» ble erstattet med «øyeblikkelig oppvåkning». Enhetsfilosofier ble også utarbeidet av de kinesiske skolene huayan (japansk Kegon) og tiantai (japansk Tendai).

Religiøst liv

Kontinuiteten i buddhismens historie utgjøres av munkeordenen (sangha), hovedsakelig organisert innen klosterlivets ramme. Munkene og de mer fåtallige nonnene har stort sett den samme livsform i alle buddhistiske land og følger de samme regler. Klostrene kan imidlertid variere fra store klosteruniversiteter, mye utbredt i India før ca. 1100 e.Kr. og i nyere tid vanlig i Tibet, til små landsbyklostre med lokal rekruttering.

Ritualer er svært viktig i buddhismen, både for legfolk og for munker og nonner. I theravada-land er det særlig paritta, resitasjon av spesielle, korte tekster fra de hellige skrifter (Tripitaka), som er utbredt; denne resitasjonen utføres av munkene og tjener til å beskytte både mennesker og eiendom. Kult av guddommer og pilegrimsferder til hellige steder, f.eks. til Adam's Peak på Sri Lanka, er viktig.

De ulike tradisjonene innen mahayana-buddhismen har et særlig rikt rituelt liv, der spesielt kulten av de mange buddhaer og bodhisattvaer står sentralt. Også innen mahayana er pilegrimsreiser en viktig religiøs aktivitet, ikke minst for legfolket.

I land i Øst-Asia, der buddhismen finnes side om side med andre religioner som taoismen i Kina og shinto i Japan, har ofte buddhismen spesielle funksjoner i det religiøse liv, især for legfolkets vedkommende. Det er f.eks. gjerne buddhistmunker som utfører de religiøse ritualer som hører til begravelser, og som skal sikre den avdødes ve og vel i det hinsidige. Buddhismens lære og karma innebærer nemlig at munkene ansees for å ha innsikt i gjenfødelsens sammenheng.

Utbredelse

buddhismen (Utbredelse) (kart) (bilde)

Buddhismen ble fra første stund utbredt av munker, bhikkhu ('tiggere'), som ble underholdt av legfolket. Munkene, som opprinnelig var omvandrende (unntatt i regntiden), dannet etter hvert permanente klostersamfunn. Særlig under keiser Ashoka (272–236 f.Kr.), som selv ble buddhist, fikk den stor utbredelse, og ble også innført på Sri Lanka.

Theravada ble utbredt sjøveien til Sri Lanka og til Sørøst-Asia (Burma, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam), mens mahayana nådde Tibet fra Nepal og Kashmir. Langs karavaneveiene i Sentral-Asia nådde buddhismen Kina, og spredte seg derfra til Korea, Japan og Vietnam, hovedsakelig i form av mahayana. Buddhismen har vært aktivt misjonerende, og kunne så sent som på 1500-tallet vinne et helt folk for seg, nemlig mongolene. I India førte invasjoner sammen med hinduismens gjenoppblomstring til at buddhismen gradvis ble fortrengt, inntil den praktisk talt forsvant i løpet av 1100-tallet. Som en følge av islams fremrykking forsvant den også fra Øst-Iran, Sentral-Asia og Indonesia.

I dag ligger buddhismens kjerneområde i Tibet og Himalaya-regionen, samt i Sør- og Sørøst-Asia. I Tibet er nærmere 100 % av den tibetanske befolkningen buddhister, eller tilhengere av bonreligionen. I både Thailand og Kambodsja er ca. 95 % av befolkningen buddhister, i Burma ca. 89 % og i Sri Lanka ca. 70 %. Buddhismen er også viktig i Vietnam og i Japan. Det er også mange buddhister i Sør-Korea. I den vestlige verden finnes det omlag 1 million buddhister (1999). Det finnes buddhistiske organisasjoner og grupper i de fleste land i Europa, også i Norge.

Buddhismen i Norge

Det finnes anslagsvis 13 400 buddhister i Norge; ca. 7300 av disse, derav i overkant av 650 nordmenn som har konvertert til buddhismen, er medlemmer av Buddhistforbundet (2001). Det første buddhististiske samfunnet, Zen-skolen i Oslo (nå Rinzai Zen Senter), ble etablert i 1972, og det er siden etablert flere buddhistiske trossamfunn som alle er samlet i Buddhistforbundet. Begge retningene av buddhismen er representert i Norge. Buddhismen er kommet til Norge i hovedsak fordi innvandrere med buddhistisk bakgrunn har bosatt seg her; spesielt vietnamesere og thailendere.

Anbefalt litteratur

Buddhismen som politisk kraft

Buddhismen har spilt og spiller fortsatt en viktig politisk rolle i Asia. I likhet med de andre store verdensreligionene har buddhismen tette bånd til statsmakten i en rekke land og er statsreligion i bl.a. Thailand. Der hvor buddhismen utviklet en egen maktbase i samfunnet utenfor statens kontroll, er det gjerne oppstått sterke konflikter; spesielt i Kina og Japan har buddhismen i enkelte perioder blitt utsatt for statlig undertrykking og forfølgelse. I vår tid er buddhismen av grunnleggende betydning for nasjonal identitet i Tibet, og religionen har en internasjonalt anerkjent talsmann i nobelprisvinneren Dalai Lama. På Sri Lanka er buddhismen identifisert med det singalesiske folkeflertallets kultur og er et viktig element i en til dels militant nasjonalisme. Buddhismen er også en viktig bakgrunnsfaktor for de såkalte «nye religioner» som siden den annen verdenskrig har vært på fremmarsj i Japan.

Anbefalt litteratur

Litteratur

Arkitektur

Billedkunst

Den buddhistiske kunsten vokste nok opprinnelig frem for å imøtekomme legfolkets behov for synlige fremstillinger av læren, men den ble meget tidlig en integrert del også av munkenes liv. Allerede den tidligste kunsten som er bevart, er knyttet til stupaene og, noe senere, til klostrene i Ajanta, Ellora osv.

Kunsten er dels ikonografisk med ulike utforminger av Buddha, og i mahayana også av bodhisattvaer og tantriske guddommer. Buddha er vanligvis fremstilt som munk, bodhisattvaene som unge prinser osv. En Buddha-statue er mer enn bare et kunstverk; statuer og andre avbildninger står i sentrum for det kultiske liv og blir innviet ved bestemte seremonier. Statuen er ofte hul og fylt med papirstrimler med hellige formler o.l. Spesielt i mahayana fungerer billedkunsten også som støtte for meditasjonsøvelser og derved som en vei til oppnåelsen av nirvana.

Det finnes også fortellende kunst som forestiller episoder både fra Buddhas siste og tidligere liv. Denne type kunst har ofte et mer folkelig preg og er friere i utformingen; den finnes både som relieffer i stein og som malerier på stoff.

Buddhistiske motiver kan gjøre seg gjeldende i brukskunst av mange slag; spesielt i den tantriske buddhismen brukes tallrike rituelle gjenstander som ofte representerer en høyt utviklet metallkunst.

Buddhistisk kunst i India

Ifølge tradisjonen skal flere portretter av Buddha ha blitt skapt allerede mens han levde i India. Den tidligste bevarte buddhistiske kunst – fra omkring Kristi fødsel – forestiller imidlertid aldri Buddhas person, men lar ham bli representert av bestemte konvensjonelle symboler; som fotavtrykk, lærens hjul og oppvåkningens tre. Det beste eksempel på denne tidlige kunsten finner vi i form av relieffer på portalene til stupaen ved Sanchi.

Fra 100-tallet e.Kr. oppstår det tre kunstretninger der også Buddha selv fremstilles. Tallrike skulpturer og relieffer i stein er bevart. 1) Gandhara-kunst. Lengst i nordvest, i Gandhara, dominerer hellenistiske forbilder som kommer til uttrykk i relieffer og Apollon-lignende Buddha-figurer. Samtidig er de ikonografiske detaljene klart indiske. Gandhara-skulpturen ble ført videre til Sentral-Asia, og enkelte stiltrekk videre til Kina og Japan. 2) Mathura-kunst. Sør for Delhi, i Mathura, finner vi en mer opprinnelig indisk skole. Det ble tidligere antatt at denne kunstretningen hadde oppstått under innflytelse fra Gandhara, men man antar nå at Mathura-kunsten har en selvstendig parallellutvikling. 3) Amaravati-kunst. Endelig vokste det i denne tiden frem en buddhistisk kunst på Indias østkyst, ved Amaravati, som ble ført videre til Sri Lanka.

Gupta-perioden (300–600-tallet e.Kr.) er den klassiske periode i indisk buddhistisk kunst. Gupta-kunsten har sitt tyngdepunkt i Nord-India, med minnesmerker i Mathura, Sarnath og Buddh Gaya. Fra denne perioden finner vi den tidligst bevarte malerkunsten i India, i de buddhistiske huletemplene i Ajanta.

Buddhistisk kunst fikk en siste blomstringstid i India under Pala- og Sena-dynastiene i Bengal (850–1200), best bevart i form av mindre statuer i stein og metall av tantriske buddhaer og andre guddommer, og enkelte illustrerte palmebladmanuskripter fra slutten av denne perioden. Også i Kashmir fantes en viktig lokal buddhistisk kunstretning frem til 1200-tallet, og i Nepal har en utløper av Pala-kunsten levd videre til våre dager. Disse tre områdene har i sin tur gitt vesentlige elementer til tibetansk kunst.

Buddhisme-kunstens spredning i Asia

Den buddhistiske kunst ble spredt med buddhismen til store deler av Asia. I direkte avhengighet av den indiske tradisjonen, men med sterke impulser også fra den iranske sassanide-kunsten, finnes både skulptur og malerier i Afghanistan. Særlig berømt var den 53 m høye statuen av Buddha hugd ut i fjellsiden ved Bamian (vest for Kabul) fra 300–400-tallet e.Kr. I 2001 ble denne og en noe mindre i nærheten skutt og sprengt i stykker av det fundamentalistiske Taliban-regimet. Videre er praktfulle fresker fra bystatene i oasene langs karavaneveiene gjennom Sentral-Asia (Khotan, Miran, Turpan) avdekket gjennom arkeologiske utgravninger på 1900-tallet.

Buddhismen nådde Kina i de første 100 år e.Kr. Her mottok den sterke impulser fra stedegne tradisjoner, særlig taoismen, og nye kunstformer ble utviklet, f.eks. tusjtegningen. I Kina nådde den buddhistiske kunst sitt høydepunkt under Tang-(600–800-tallet) og Song-dynastiene (800–1200-tallet). Landskapsmaleriet, der den typisk taoistiske naturinnlevelse ble omtolket i lys av mahayanas filosofiske begreper, var også en ny kunstform.

Japansk kultur ble utsatt for en dyptgående påvirkning fra buddhismens side, og kunsten ble utviklet under koreansk og kinesisk innflytelse. Som høydepunkter kan nevnes Nara-periodens kunst (710–94) med blant annet utsmykningen av Horyuji-templene, Kamakura-perioden (1185–1336) med sentre i Kyoto og Kamakura, kjent for praktfulle tempelbygg og skulpturer, bl.a. den 11 m høye bronsestatuen av Buddha Amitabha i Kamakura fra 1252, og den zen-inspirerte malerkunsten på 1400- og 1500-tallet.

I Burma, Thailand og Khmer-riket kom det frem en rik buddhistisk kunst, der hvert område hadde sitt eget særpreg. I disse landene er buddhistisk kunst levende til våre dager. I Indonesia fantes blomstrende buddhistiske sentre på Sumatra og Java (Borobudur) frem til 1200–1300-tallet.

Buddhismen kom til Tibet på 700-tallet, vesentlig fra India (Bengal, Kashmir), men også fra Sentral-Asia og Kina. Alle disse kulturer leverte sine bidrag til utviklingen av en særpreget buddhistisk kunst, som med flere lokale variasjoner har levd videre i Tibet til 1959. Den har tjent som mønster for den buddhistiske kunsten i Mongolia og Himalaya-området, f.eks. Bhutan. Særlig de tantriske guddommene har fått en rik ikonografisk utforming i tibetansk kunst.

Les mer om buddhisme i Nasjonalbiblioteket

Anbefalt litteratur

• Rhie, Marylin M. & Robert A.F. Thurman: Wisdom and compassion : the sacred art of Tibet, 1991, isbn 0-939117-04-5, Finn boken
• Seckel, Dietrich: The art of Buddhism, 1964, Finn boken
• Snellgrove, David L., red.: The image of the Buddha, 1978, isbn 92-3-101426-9, Finn boken
• Winje, Geir m.fl.: Guddommelig skjønnhet: kunst i religionene, 2001 (kap. 3: «Buddhismen»), isbn 82-15-00053-3, Finn boken
• Zwalf, W., red.: Buddhism: art and faith, 1985, isbn 0-7141-1432-4, Finn boken

Land med mange buddhister

Tallene er beheftet med stor usikkerhet fordi landene praktiserer ulik måte å telle tilhengere av religioner på – dette gjelder særlig Kina.

¹ Mange japanere praktiserer både shintoisme og buddhisme.