bryllup

Et ekteskap i førkristen tid var i første rekke en rettslig avtale mellom to ætter. Ekteskapet hadde både et sosialt og et økonomisk aspekt. Et viktig element i bryllupsfeiringen var brudeferden, hvor brudens medgift – heimanfylgjet – ble vist frem. Brudgommen måtte på sin side utløse bruden med en avtalt pengesum, benkegaven. Kvinnen ble så overgitt til mannen av hennes giftingsmann, og den rettslige avtalen mellom ættene var sluttet.

Før vielsen bar bruden et slør av lin, noe som skulle forhindre at kvinnen fikk for stor makt over mannen i ekteskapet. Som gift kvinne ble kvinnens magiske makt redusert, og hun fikk på seg et koneskaut. Ekteskapet ble inngått på samme sted som bryllupet ble feiret. Ved måltidene satt de to slektene på hver sin side av et langbord. Bruden med sine brudekoner og brudepiker satt på en brudebenk. Mye tyder på at det i bryllupet ble ofret, drukket og gitt løfter til guder som hadde med fruktbarhet å gjøre. Ekteskapet ble fullbyrdet ved at gjestene fulgte paret til sengs, den såkalte sengeledningen.

Selv om kristendommen ble den dominerende religion på 1000-tallet, medførte ikke det i første omgang store endringer når det gjaldt ekteskapsinngåelse og bryllupsfeiring. Gulatingslovens kristenrett sa at mannen selv kunne feste kvinnen med håndslag og festemål. De skriftlige kildene som fulgte i kirkens fotspor gjør ellers at vi har mye sikrere kunnskap om skikker i middelalderen enn i tidligere tider.

Etter hvert fikk kirken større makt til å regulere forhold knyttet til ekteskapet. Ektemannen mistet sin rett til å skille seg fra sin kone bare ved å erklære i vitners nærvær at han ikke lenger ønsket å være gift med henne. Det styrket også kvinnens posisjon at de geistlige fremmet krav om at både mann og kone skulle gi sitt samtykke for at et ekteskap skulle være gyldig. Kristenretten satte sterke begrensninger med hensyn til hvem som kunne inngå ekteskap. De som giftet seg, skulle ikke være nærmere i slekt enn femmenninger. På 1200-tallet ble det også i Norge påbudt med lysing. Kirkelig vielse ble innført. Vielsen skulle finne sted utenfor kirkens hellige rom og ble etterfulgt av en brudemesse inne i kirken. Fra gammelt av hadde de ugifte kvinnene utslått hår. Noen ganger bar de pannebånd som senere ble byttet ut med en krans. På slutten av middelalderen begynte brudene å bære krone etter mønster av jomfru Maria.

Presten overtok etter hvert mye av giftingsmannen rolle; han velsignet også ekteparet og ektesengen. Giftingsmannen måtte likevel være til stede for å gi sitt samtykke til vielsen. Kirken gikk også inn for at ektefolk skulle bære ringer. Ringene ble velsignet av presten ved vielsen.

Selve bryllupsfesten foregikk i bryllupsgården med overlevering av gaver og inntak av mye god mat og drikke. Det ble drukket skåler til ære for jomfru Maria og Gud Fader. De som ble bedt i bryllupet, var slektninger på begge sider og de som bodde i nabolaget, bearlaget. Ifølge Magnus Lagabøtes landslov skulle bryllupsfeiringen innskrenke seg til tre dager; selve vielsesdagen og én dag før og én dag etter.

Det var ikke alle som hadde råd til å feire stort bryllup, de flyttet sammen etter at det var inngått en festemålsavtale. Når de så hadde ligget sammen, ble det regnet som gyldig ekteskap.

De sentrale elementer i bryllupsfeiringen ble ført videre etter reformasjonen i 1537. Fortsatt skulle det kunngjøres offentlig at en mann og en kvinne hadde til hensikt å inngå ekteskap. Lysingen tre søndager i kirken skulle sikre at det ikke var noen lovhjemlet hindring for ekteskapet. Lysingsplikten ble opphevet i 1973. Vigselsmannen har imidlertid fortsatt en rett og plikt til å prøve om betingelsene for inngåelse av ekteskap er til stede.

Nytt etter reformasjonen var et krav om at presten ikke skulle trolove folk før de hadde bevist at de kunne sin barnelærdom. Denne overhøringen falt bort da man fikk lover om konfirmasjon og allmueskole på 1730-tallet.

Når vielsen nærmet seg, var det omfattende forberedelser som skulle gjøres. En bedemann ble sendt rundt i bearlaget og nærmest deklamerte en høytidelig innbydelse.

Mange steder var det skikken at jenta ble hentet hjem til bryllupsgården en dag eller to i forkant av bryllupsdagen. Hjemmefølget ble fraktet sammen med den vordende brud. Fremme i sitt nye bosted viste hun frem medgiften, ikke minst det hun selv hadde laget. Hjemmefølget besto av personlig utstyr som klær og smykker, gjenstander og redskaper som var nødvendige i husholdningen og formuesgoder som husdyr eller fast eiendom.

På grunn av bestemmelsene om faste, var det i katolsk tid sterke begrensninger på når ekteskap kunne inngås. Slik sett ble det lettere å finne en dato etter reformasjonen, men det var en del praktiske forhold å ta hensyn til. Sommerstid kunne man ha mange gjester, fordi disse kunne overnatte i uthus og bespises utendørs. Sommer og høst var det best tilgang på melkeprodukter.

Man kunne gifte seg på alle ukedager, men skikken var at bryllupsfeiringen skulle være avsluttet før søndag. På 1800-tallet var det på landsbasis vanlig å feire bryllup i tre dager. Festen begynte ofte kvelden før bryllupet, da langveisfarende gjester kom og noe av sendingene ble avlevert.

Bryllupsdagen dro brudefolk og gjester til kirken. Selve vielsen foregikk inne i kirken. Brud og brudgom møttes oppe ved alteret. De tilstedeværende kunne ta varsel av mange ting som de blant annet mente kunne si noe om hvem som fikk mest makt i husholdet.

Tilbake i bryllupsgården ble festlyden ønsket velkommen av kvinnen som stod for matstellet og av kjøgemesteren. Matskikkene varierte etter næringsgeografiske forhold. Kjøtt og melkeprodukter var viktige ingredienser. Lutefisk var mye brukt på kysten. En kjær rett var rømmegrøt eller smørgrøt, som etter hvert ble byttet ut med risengrynsgrøt. Flatbrød og lefse var også populær kost. Som drikke ble det servert øl, brennevin og etter hvert kaffe.

Etter bespisningen ble det spilt opp til dans, hvor bruden først danset med brudgommen og deretter med andre karer. Første bryllupsdagen ble også bruden iført hodeplagget som viste at hun var en gift kvinne. Utpå kvelden ble brudeparet fulgt til sengs; etterpå kunne gjestene fortsette feiringen.

På den andre dagen ble det «gitt i skåla», hvis det var brudeparet som hadde bekostet mat og drikke. Kjøgemesteren ropte opp hvor mye de forskjellige la i skåla. Denne skikken forsvant da det ble mer vanlig med sendinger (beininger) og nyttige gaver.

Mot slutten av bryllupsfeiringen ble den såkalte stabbedansen arrangert. Først ble brudeparet plassert på hoggestabben, senere kalte kjøgemesteren frem par av gutter og jenter som man antok hadde et godt øye til hverandre. Gjestene danset omkring stabben.