briller

Man har forskjellige typer brilleglass:

1. Samlelinser (plussglass), brukes ved langsynthet, til lesebriller hos eldre mennesker der øyets evne til nærinnstilling er svekket eller tapt (se presbyopi), eller etter operasjon for grå stær (stærglass). Typen har vært kjent siden slutten av 1200-tallet.
2. Spredelinser (minusglass), benyttes ved nærsynthet. Typen har vært kjent siden 1500-tallet.
3. Sylinderglass, benyttes ved astigmatisme. Typen har vært kjent siden begynnelsen av 1800-tallet.
4. Toriske glass, glass med dobbelt-krumme flater brukt istedenfor sylinderglass for å oppheve astigmatisme.
5. Prismeglass, benyttes ved sjeldne former av skjeling.

Glassenes form er enten bisfærisk, plansfærisk eller buet (gjennombøyd), de sistnevnte foretrekkes ofte idet de gir et klart bilde også når man ser på skrå gjennom glassets kantdel. Glassenes brytningsevne, styrke, måles i dioptrier.

Bifokale glass har to styrker; trifokale har tre, et øvre felt for langt hold, for trifokale et midtfelt for midlere avstand, og et nedre felt for nært hold. Progressive glass har gradvis økende styrke fra sentrum av glasset og nedover, og imøtekommer de samme behov som bifokale glass.

Det er etter hvert blitt vanlig å variere mellom briller og kontaktlinser.

Bifokale og trifokale glass fremstilles ved at man smelter sammen glass med forskjellig brytningsindeks. Høytbrytende glass gjør det mulig å lage brilleglassene tynne, og plastmateriale gjør briller lette og sterke.

For beskyttelse mot for sterk bestråling brukes glass som absorberer vesentlig kortbølgede, ultrafiolette stråler (se solbriller), vesentlig langbølgede, infrarøde stråler (varmebriller), eller begge deler. Sistnevnte kombinasjon benyttes ofte som beskyttelsesbriller i industrien.

Ellers finnes særegne beskyttelsesbriller mot støv, vind og vann.

• syn
• optikk