elektromagnetisk stråling som oppstår når elektrisk ladde partikler akselereres (se røntgenstråler). Energispekteret er kontinuerlig og varierer svakt. Selve akselerasjonen av partiklene kan skje ved at hastigheten endrer størrelse og/eller retning.
Bremsestråling er mest kjent for elektroner. Andre ladde partikler er mye tyngre, og det er vanskelig å produsere hurtige hastighetsendringer. Bremsestråling fra elektroner utnyttes i røntgenutstyr. Her støter hurtige elektroner mot anoden i røntgenrøret og bremses ned i feltet fra atomkjernene. Stoffet i anoden sammen med spenningen over røret bestemmer energien, og dermed gjennomtrengningsevnen, for røntgenstrålene.
En moderne kilde for bremsestråling i det ultrafiolette området og for lavenergetisk røntgenstråling er synkrotronakseleratoren (se synkrotronstråling). Bremsestrålingen produseres av høyenergetiske (relativistiske) elektroner som avbøyes i en sirkelbane. Fordelen med synkrotronstrålingen er at den er kontrollerbar, gir høy intensitet og er ikke forurenset av spektrallinjer fra atomære overganger. Størstedelen av γ-strålingen i kosmisk stråling på Jorden skyldes voldsomme nedbremsinger av elektroner og myoner i atmosfæren.