stilgruppe innenfor vikingtidens ornamentale kunst, følger etter osebergstilen. Den er oppkalt etter Borrefunnet, som skriver seg fra en av kongegravene i Borre (se Borrehaugene), der denne stil er særlig godt representert.
Borrestilen behersker slutten av 800-tallet og første del av 900-tallet. Den kjennetegnes av en nyansering av den eldre dyreornamentikk, og det opptrer til dels helt nye motiver. Særlig karakteristisk er knuter og sløyfer av bånd som utarbeides i kraftig relieff. Videre møter vi et eiendommelig båndmønster som kalles «ringkjeden». I typisk form består ringkjeden av symmetrisk tobåndsfletning sammenholdt av ringer som er omgitt av ruteformede figurer. Vi finner f.eks. denne stilen i treskurd fra Gokstadfunnet, særlig i de store dekorative dyrehodene som er utført på sengetiler og teltvindskier.
Borrestilen er rikelig representert i våre vikinggraver ved mindre, støpte metallarbeider i sølv eller bronse, ofte utstyrt med sterk lys forgylling.