bonitet

Bonitet betyr godhet, og i skogbruket benyttes begrepet for å klassifisere voksesteder med ulikt vekstpotensial for trær (se bonitering).

Boniteten avhenger av en rekke forskjellige såkalte vekstfaktorer, det vil si alle de ikke-levende (abiotiske) miljøfaktorene i skogen. Eksempler på slike abiotiske vekstfaktorer er næringstilgang, temperatur- og fuktighetsforhold.

Næringstilgangen avgjøres av berggrunnen på stedet og jordsmonnet. Noen bergarter har stort innhold av viktig næringsstoffer for trærnes vekst, eksempelvis kalkrike bergarter. På slike områder der det også er en del løsmasseavsetninger, det vil si skogsjord, med god tilgang på fuktighet, samt et gunstig klima, vokser trærne svært raskt. Vi sier da at boniteten blir høg. På andre områder der bergartene inneholder lite av viktige næringsstoffer, eksempelvis på granitt og gneis, og med et tynt lag skogsjord, vil trærne vokse mye saktere. Boniteten blir lågere.

Plantene på stedet vil også kunne fortelle oss mye om vilkårene for trærnes vekst. På middels og låge boniteter finner vi eksempelvis røsslyng, tyttebær, islandslav og reinlav. Her vil furu som regel dominere skogvegetasjonen. Trærne vokser sakte, med dannelse av tette årringer. Dette bidrar til høgere egenvekt på trevirket og sterkere virke, sammenlignet med trær der årringbredden er større.

På høge boniteter kan vi eksempelvis finne tyrihjelm, turt og blåveis. Her vil granskog eller løvskog som regel dominere skogvegetasjonen.

Å bestemme en jordtypes egnethet som vokseplass for planter kalles bonitering.