bondefortelling

Bondenovellen hadde sin storhetstid i europeisk litteratur fra 1820- til 1840-tallet. Blant de viktigste forfatterne innen sjangeren finner vi Berthold Auerbach, George Sand og Steen Steensen Blicher.

Bondenovellen er i utgangspunktet en videreutvikling av den klassiske og klassisistiske hyrdediktningen, hvor forestillingen om det rene og enkle livet på landet dyrkes. Henrik Steffens' beskrivelser av norske bønder i novellesamlingene Die Familien Walseth und Leith (1827) og Die vier Norweger (1828) fremstår eksempelvis som den rene idyll.

Samtidig kan bondenovellen også leses som uttrykk for de nasjonalromantiske strømningene som preget europeisk kultur på denne tiden. I den sammenheng ble nasjonale markører som språk, historie og folkediktning sterkt fremhevet.

Den første som forfattet bondefortellinger i Norge, var Maurits Hansen, som i 1819 skrev en serie «nasjonale fortellinger» for Morgenbladet under pseudonymet Carl Mølmann. Disse fortellingene ble senere samlet og trykt under tittelen Norske Noveller (1837).

Maurits Hansens fortelling Luren fikk også status som lærebokeksempel for sjangeren «poetisk fortelling» i Henning Junghans Thues populære Læsebog i Modersmaalet (1846).

Bjørnsons bondefortellinger ble skrevet og utgitt over en lengre periode og i ulike format, noen korte og noen lange. Flere av de lengre utkom først som føljetong før de ble utgitt som bøker, mens mange av de korte inngikk i Bjørnsons Smaastykker (1860).

Da Bjørnson første gang utga bondefortellingene samlet i 1872, talte de 16, inkludert den nynorske oversettelsen av Et farlig frieri. Siden har de utkommet i en rekke utgaver og opptrykk. Enkelte fortellinger har likevel vært mer lest og utbredt enn andre. Av de lengre gjelder dette fortrinnsvis Synnøve Solbakken (1857), Arne (1859) og En glad gutt (1860), mens Et farlig Frieri (1856), Thrond (1857), Faderen (1859) og Ørneredet (1859) er mest kjent av de korte. Disse bondefortellingene har lenge vært pensumklassikere i både Norge, Sverige og Danmark. Størst status har de likevel hatt i Norge.

Bjørnsons bondefortellinger er lagt til utpreget norske bondemiljø, hvor bøndene figurerer som etterkommere av fortidens stolte sagabønder. Forbindelsen til sagaen i Bjørnsons bondefortellinger viser seg også stilistisk med den tilbaketrukne fortelleren og den sceniske fortellerteknikken. I tillegg låner fortellingene trekk fra folkediktningen – dels gjennom innlagte rim, regler og sanger, men også i imitasjonen av den muntlige fortellertradisjonen. Språkforskere har for eksempel dokumentert hvordan språket i Bjørnsons bondefortellinger var forankret i samtidens levende norske talemål, mens litteraturforskere har påvist hvordan fortellingene oppfyller de episke grunnprinsippene i den folkelige fortellerkunsten. Men om betegnelsen «fortelling» i utgangspunktet spiller på en muntlig tradisjon, er sjangeren likevel utpreget skriftlig, spesielt gjennom dannelsesromanens ytre utforming. Som i dannelsesromanen handler Bjørnsons bondefortellinger også oftest om unge menneskers overgang fra barn og ungdom til voksenlivet.

En viktig historisk årsak til at Bjørnsons bondefortellinger har vært så populære i Norge, er ifølge litteraturforsker Sigurd Aarnes at den norske nasjonale identiteten lenge har vært nært knyttet til bondekulturen og den norske bondens status som fri, til forskjell fra andre europeiske lands praksis med livegenskap. Dette har medført en tendens til å lese bondefortellingene som uttrykk for enkel nasjonalromantikk, noe de til en viss grad også er.

Bjørnsons bondefortellinger representerer likevel et brudd med den romantiske bondebegeistringen fra de foregående bondenovellene. Mens Henrik Steffens' beskrivelser av norske bønder fremstår idealisert, som ren idyll, reflekterer Bjørnsons fremstilling også samtidens bilde av bondestanden som en ukultivert hop med tilbøyelighet til både drukkenskap, vold og usedelighet, noe som også ble aktualisert gjennom den norske sosiologen Eilert Sundts undersøkelser og opptegnelser.

Bjørnsons bondefortellinger kan nok, som Aasmund Olavsson Vinjes Ferdaminni fraa sumaren 1860, leses som innlegg i debatten om den norske bonden. Men der Vinje forholdt seg ironisk til bøndene, fremstår Bjørnsons bondefortellinger gjennomsyret av grundtvigianisme og fornyet tro på bondestanden – og det norske folk.

• folkediktning
• Norges litteraturhistorie

• Brandes, Georg 1882. «Bjørnstjerne Bjørnson», i Det moderne Gjennembruds Mænd. Gyldendalske Boghandel. Kjøbenhavn
• Bull, Francis 1922. «Indledning», i Bjørnstjerne Bjørnson: Fortællinger (13. utg.). Gyldendalske Bokhandel. Kristiania
• Moe, Moltke 1907. «Fortællingerne og digteren. Et guldbryllup», i Bjørnstjerne Bjørnsons Fortællinger. Jubulæumsudgave. Gyldendalske Boghandel. Kristiania
• Møller, Herulf 1968. Fem år. Studier i Bjørnsons ungdomsdiktning. Gyldendal. Oslo
• Seip, Didrik Arup 1916. «Stilen i Bjørnsons bondefortellinger», i Edda V.
• Øyslebø, Olaf 1982. Bjørnsons «bondefortellinger». Kulturhistorie eller allmennmenneskelig diktning. Gyldendal. Oslo
• Aarnes, Sigurd Aa. 1997. Å dikte en nasjon. Artikler 1966–96 om norsk litteratur. Nordisk institutt. Universitetet i Bergen
• Åslund, Arnfinn 2013. «Auraens vekst og fall i Bjørnsons ‘Thrond’», i Den engasjerte kosmopolitt. Nye Bjørnson-studier. Novus Forlag. Oslo