Blokkfløyte
I en blokkfløyte dannes tonen ved at luft blåses gjennom et rør og luftstrømmen styres mot en kant, også kalt labium. Den andre enden av røret er åpen. Tonehøyden påvirkes ved at rørets lengde endres når åtte fingerhull lukkes og åpnes. Det er vanligvis syv hull på forsiden av instrumentet og ett tommelhull på baksiden.
Av /flickr.
Lisens: CC BY SA 2.0
Blokkfløytekvartett
De vanligste blokkfløytetypene (fra venstre til høyre): bass, tenor, alt og sopran
Av /Shutterstock.

Blokkfløyte er et treblåseinstrument av fløytetypen. Det er et svært gammelt musikkinstrument og finnes i mange treslag og i mange former og størrelser. Felles for dem alle er at tonen dannes når luft blåses inn i en vindkanal som dannes ved at en blokk av tre delvis tetter den ene enden av et rør. Denne kanalen styrer luftstrømmen mot en kant, også kalt labium. Den andre enden av røret er åpen. Tonehøyden påvirkes ved at rørets lengde endres når åtte fingerhull lukkes og åpnes. Det er vanligvis syv hull på forsiden av instrumentet og ett tommelhull på baksiden.

Historikk

Syntagma musicum, 1619
Blokkfløyter og tverrfløyter i Michael Praetorius' Syntagma musicum fra 1619
Syntagma musicum, 1619
Av .

Det finnes svært få blokkfløyter fra middelalderen, men instrumentet er avbildet og omtalt i tekster fra 1300-tallet. I musikklærebøker fra renessansen vises beskrivelser, greptabeller og tekster som skildrer hvordan blokkfløyta skal spilles. På denne tiden fantes de i 3–4 størrelser, gjerne i kvart- og kvint-avstand.

Etter hvert konstruerte fløytemakerne instrumenter i flere størrelser. Den tyske komponisten og musikkteoretikeren Michael Praetorius (1571–1621) gjengir hele åtte forskjellige blokkfløyter i sitt omfattende verk Syntagma Musicum om alle slags musikkinstrumenter, fra den aller minste «Flötlein» i C til den vel 2 meter lange «Groß Baßflöt» i F. I dag er det mest vanlig med fire størrelser: sopran, alt, tenor og bass (blokkfløytekvartett).

De første blokkfløytene var forholdsvis små. De var enkle i formen og tilnærmet sylindriske i boringen. I løpet av renessansen ble de lenger og mer og mer omvendt koniske, med munnstykket i den videste enden av røret. Dette utvidet omfanget til en oktav og en sekst, men det var ikke før i barokken at det ble vanlig med et omfang på litt over to oktaver.

Blokkfløytene ble, på samme måte som de andre treblåseinstrumentene, mer og mer dekorative i den utvendige formen mot slutten av 1600-tallet. Den fikk også en mer komplisert boring og utviklet seg til et soloinstrument. Av forskjellige grunner ble likevel ikke blokkfløyta med på de store endringene de andre treblåseinstrumentene gjennomgikk på slutten av 1700-tallet, da klaffene for alvor gjorde sitt inntog.

Musikk

Som alle andre instrumenter henger blokkfløytas utvikling nøye sammen med dets repertoar og bruk. I middelalderens kunstmusikk ble blokkfløyta regnet til «innendørsinstrumentene». Man kunne spille sammen med eller erstatte sangstemmer i samspill med lydsvake instrumenter som harpe, strykeinstrumenter og klimpreinstrumenter. I renessansen, da det ble vanlig å bygge alle typer instrumenter i mange størrelser, kunne de opptre som familier – som egne ensembler med en homogen klang. Disse familiene kunne gjerne erstattes med hverandre. Derfor er det svært lite musikk fra middelalderen og renessansen som kan sies å være spesielt skrevet for solo-blokkfløyte.

I barokken, derimot, fikk instrumentet spesialskrevet musikk av velkjente komponister som Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel, Antonio Vivaldi og Georg Philipp Telemann. Verdt å nevne er Bachs rundt 25 kantater for ulike typer blokkfløyter, Telemanns kammermusikk og Vivaldis mange solokonserter. De velstående amatørenes behov for alle slags arrangementer og transkripsjoner av «Favourite Airs» fra barokkens mange populære operaer bidro også til blokkfløytas popularitet.

Mot slutten av 1700-tallet ble likevel tverrfløyta det foretrukne fløyteinstrumentet, både for amatører og profesjonelle.

The Genteel Companion
Blokkfløyta var et yndet amatørinstrument i barokken. Bildet viser omslaget til Humprey Salters The Genteel Companion fra 1683.
The Genteel Companion
Av .

I nyere tid

Alle spille blokkfløyte
I 2006 ble det satt rekord i flest antall samtidige blokkfløytespillere da 3638 barn spilte Bjørnen sover på Festplassen i Bergen. Dette sikret en oppføring i Guinness rekordbok.
Av /NTB Scanpix.

Blokkfløyta ble svært utbredt som pedagogisk hjelpeinstrument i den norske grunnskolen på 1950- og 1960-tallet, da musikklærere etter inspirasjon fra utlandet ville bruke instrumentet til å formidle elementære musikalske ferdigheter og skape aktivitet i klasserommet. Etter hvert begynte imidlertid motforestillingene å melde seg. Det er ikke lett å spille rent på mange blokkfløyter samtidig, og klasseromsundervisning krever derfor kreative og dyktige pedagoger med ferdigheter på instrumentet. Blokkfløyta er ikke lenger et tilnærmet obligatorisk hjelpemiddel i musikkundervisningen, selv om den fremdeles er i bruk.

Blokkfløyta har også spilt en sentral rolle i det som kalles tidligmusikkbevegelsen. Bevegelsens mål er å fremføre musikk slik den klang den gang den fremsto som ny. Her passer blokkfløyta godt inn. Kanskje er det mer fristende å rekonstruere en musikalsk praksis når selve instrumentet ikke lenger kan plasseres i en levende tradisjon enn når 1800-tallets tekniske utvikling legger strenge føringer når det gjelder klangidealer og stilfølelse. Instrumentets spilleteknikk måtte oppdages og utvikles på nytt, og mulighetene var store. En naturlig følge av dette var at internasjonalt fremtredende og til dels utfordrende komponister som Paul Hindemith, Mauricio Kagel, Luciano Berio og i Norge blant andre Øistein Sommerfeldt, Egil Hovland, Arne Nordheim og Olav Anton Thommessen har skrevet solo- og ensemblemusikk for instrumentet.

Blokkfløytetyper som sjøfløyte og tussefløyte er mye brukt i norsk folkemusikk.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Griscom, Richard; Lasocki, David (2012). The Recorder: A Research and Information Guide. Routledge Music Bibliographies (tredje utgave). New York & London: Routledge
  • Hunt, Edgar (1962). The Recorder and its Music. West Yorkshire: Peacock Press

Kommentarer (1)

skrev Halvor Heier

Jeg spilte Handelsonater hos Ingmann Fotland for veldig mange år siden. Jeg synes å huske at man skulle spille sterkt og svakt på en spesiell måte fordi det egentlig var skrevet for blokkfløyte. Dette har jeg nå glemt. Har du hørt noe om dette?

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg