blærekatarr

Blærekatarr gir symptomer i form av hyppig vannlating med svie (dysuri) og det kan kjennes trang til å gå på toalettet selv om urinblæren bare inneholder en liten mengde urin (pollakisuri).

Ofte foreligger det trykk og ubehag i blæreregionen som lettes etter blæretømming. Urinen er gjerne blakket, det vil si ikke gjennomsiktig og klar, og har ofte en dårlig lukt.

En akutt, ukomplisert blærekatarr gir ikke feber.

Vanlige tarmbakterier er den hyppigste årsaken til blærekatarr. E. coli forekommer i 70–80 prosent av tilfellene, mens Proteus er ansvarlig for 10–15 prosent. I gamle dager var tuberkulose i urinveiene ikke så sjelden.

Blærekatarr er langt vanligere hos kvinner enn hos menn. Én av årsakene til dette er at kvinner har et betydelig kortere urinrør, slik at tarmbakterier lettere kan komme inn i blæren. Enkelte kvinner får også oppblussing av blærekatarr i forbindelse med samleie. God underlivshygiene og tømming av blæren etter samleie kan redusere infeksjonstendensen betydelig.

Hos menn vil blærekatarr nesten bestandig være forårsaket av vansker med blæretømmingen, som for eksempel ved prostataforstørrelse eller urinrørsforsnevringer. Menn med blærekatarr bør derfor henvises til spesialundersøkelse hos urolog.

Alle tilstander som gir mangelfull blæretømming (resturin), for eksempel noen nevrologiske sykdommer, vil disponere for gjentatte blærekatarrer. Dette gjelder både kvinner og menn. Andre disponerende tilstander er stein i urinveiene, diabetes og graviditet. Hos barn vil medfødte misdannelser kunne gi urinveisinfeksjon.

Puss i urinen påvises ved spesielle stiks (teststrimler) som dyppes i urinen. Hvis det foreligger infeksjon, kommer det en fargeforandring på teststrimmelen.

Ved mikroskopi av sentrifugert urin vil man påvise pussceller (hvite blodceller). Prøven kan også sendes til et mikrobiologisk laboratorium både for å få vite hvilken mikrobe som finnes, og for å finne hvilket antibiotikum mikroben påvirkes av (resistensbestemmelse).

Særlig hos eldre kvinner med symptomer på blærekatarr, men som ikke blir friske av flere antibiotikakurer, bør man tenke på muligheten av blærekreft som årsak til symptomene.

Ukomplisert blærekatarr hos kvinner går som regel over i løpet av en ukes tid uten behandling. Imidlertid vil behandling med antibiotikakur av én til tre dagers varighet korte ned sykdomsforløpet. Menn behandles noe lenger, fra én til to uker.

Vanlige medikamenter er sulfapreparater, nitrofurantoin, trimetoprim, kinoloner og mecillinam. 10–14 dager etter avsluttet kur bør urinen undersøkes for å se at infeksjonen er overstått. Siden de fleste bakterier ikke vil vokse i sur urin (pH lavere enn 7), vil surgjøring av urin med metenamin, være aktuelt til forebyggende bruk hos pasienter med tilbakevendende infeksjon. Surgjøring av urin med inntak av vitamin C har ikke tilstrekkelig dokumentert effekt.

Hos kvinner kan man tillate to til tre tilfeller av ukomplisert blærekatarr i året uten at man bør gjøre spesielle undersøkelser. Er infeksjonstendensen imidlertid sterkere og kombinert med høy feber (nyrebekkenbetennelse), bør pasienten henvises til spesialist.

Hos pasienter med kronisk blærekatarr er det nødvendig med en grundigere urologisk undersøkelse for å se om det foreligger en urologisk lidelse. Ved kronisk infeksjon er en lengre antibiotikakur nødvendig, og man bør da også dyrke urinen for å finne det medikamentet som bakterien er påvirkelig av. Kvinner med stadig tilbakevendende blærekatarr etter overgangsalderen, vil kunne ha nytte av tilførsel av kvinnelig kjønnshormon (østrogen).

Spesielt ved kompliserte infeksjoner (nesten alle unntatt yngre kvinner) kan urinveisinfeksjonen spre seg til nyrene, og gi nyrebekkenbetennelse. Typisk for dette er grumset/misfarget urin, smerter over den rammede nyren i en av flankene, og gjerne høy feber. Ikke sjelden er det nødvendig med sykehusinnleggelse for intravenøs antibiotikabehandling.

Prostata kan også rammes og gi akutt betennelse i prostata (prostatitt). Disse pasientene kan også bli nokså dårlige, med feber og underlivssmerter. Behandlingene er intravenøs antibiotika, og kateterinnleggelse til infeksjonen er behandlet.

I andre tilfeller kan infeksjonen involvere bitestiklene og gi bitestikkelbetennelse (epididymitt). Bitestiklene kan svelle opp til flere ganger sin normale størrelse. Også disse pasientene trenger ofte sykehusinnleggelse.

Både nyrebekkenbetennelse, prostatitt og bitestikkelbetennelse kan kompliseres ytterligere med dannelse av byller (abscesser). Dersom dette oppstår, kan det bli nødvendig med operasjon hvor pusset tømmes ut. Det er nødvendig å åpne byllene, fordi de er å betrakte som et drivhus for bakterievekst. Antibiotika vil ikke nå frem til bakteriene fordi det ikke er blodforsyning inne i byllen, og antibiotika kommer med blodbanen.

• urinveiene
• urinblæren
• urinveisinfeksjon
• urinmikroskopi
• urinundersøkelse
• nyrebekkenbetennelse