Blåmuggost er ost som er modnet ved at spesielle muggkulturer trenger inn fra overflaten eller tilsettes ystemelken. På norsk kalles denne typen ost også blåskimmelost. Den vanligste blåmuggkulturen er Penicillium roqueforti.
blåskimmelost
Noen kjente blåmuggoster er fransk roquefort, italiensk gorgonzola og britisk stilton, samt norsk kraftkar, råblå, fønix og selbu blå.
Det finnes også ostevarianter som utvikler blåmuggkultur fordi Penicillium glaucum finnes naturlig på gress og urter som kyrne beiter på, og slik går over i melken. Den mest kjente av disse er franske Bleu de Termignon fra Savoie. Av samme grunn visste man i gamle dager for eksempel aldri om den engelske osten cheshire ville bli en hvitost eller utvikle seg til en blåmuggost. Spanske Cabrales får ikke tilsatt blåmuggkultur i ystemelken, men settes til modning i grotter i Picos de Europa og utvikler der blåmuggsettingen i løpet av to til tre måneder fordi Penicillium roqueforti finnes naturlig i grottene.
Det finnes flest typer blåmuggoster i Frankrike, der ostene gjerne kalles bleu, persilles eller persillée med tilhørende distriktsnavn. Benevnelsen persilles kommer av at muggsoppen ofte former seg i klaser som ligner persilledusker heller enn i årer.
I Norge finnes det et rikt utvalg av blåmuggoster, fremstilt både industrielt og på gårdsmeierier.
Muggkulturene er gjerne av typen Penicillium roqueforti, som er mest vanlig eller den mer sjeldne Penicillium glaucum. Dette er to kulturer i veldig nær familie.
Blåmuggoster kan være fra kremete til smuldrete.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.