bjønnkam

Bjønnkam vokser i tette tuer. Denne arten er blant de bregnene som har egne blader som bærer sporene. De vegetative, ikke-sporebærende bladene, er mørkegrønne og en gang finna. De er vanligvis mellom 15 og 50 centimeter lange og ligger gjerne ned mot bakken. Bladet er ganske jevnt breit, men smaler gradvis mot begge ender. Bladets midtstilk er grønn, men brunlig nederst. Bladene forblir grønne gjennom vinteren.

De sporebærende er lenger og står mer opprett enn de vegetative bladene. Finnene er betydelig smalere og står lenger fra hverandre enn hos de vegetative bladene slik at bladet er mye mer glissent. På undersida av finnene sitter sporesamlingene som ved modning dekker hele undersida av flikene. Bladstilken til de vegetative bladene er mørkt brun og kan være ganske lang før første finnepar. Sporebladene står også grønne gjennom vinteren.

Voksesteder for bjønnkam er skog, lynghei, myrkanter og bekkekanter. Arten finnes først og fremst i næringsfattige områder.

Bjønnkam er vanligst i områder nær kysten. Den er særlig vanlig i vestlige fjell og kystområder nord til Kvænangen i Troms. Arten finnes også noen steder i kystområdene ved Oslofjorden, men på Østlandet er den vanligst i åstrakter. Bjønnkam mangler i fjellet i Sør-Norge og er sjelden i det østlige innlandet i Sør-Norge. Verdensutbredelsen er Europa, Nordvest-Afrika, vestlige og østlige Asia og vestlige Nord-Amerika.

Bjønnkam ble tidligere i noen grad brukt som fôr. Flere steder var det vanlig å sanke bjønnkam om våren siden den står grønn gjennom vinteren. Dette fôret kunne være til god hjelp i vårknipa, selv om det ikke nødvendigvis ble ansett for å være kvalitetsfôr.

Bjønnkam med varianter av både første og andre stavelse har vært det vanlige navnet på arten; bjønnkamb, bjødnakam. Ordet viser til bladene, og særlig sporebladets likhet med en kam. Andre dyr enn bjørn har også forekommet, slik som hestakamb eller kjekamb.

Kammablom er også registrert, blom er et vanlig navn på bregner mange steder. Helt annerledes inspirasjon ligger bak ordet kransegress. Dette har trolig sammenheng med de grønne bladene ble brukt til å flette kranser av.

• karsporeplanter
• bregner

• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)