Det første forsøket på en beskrivelse av homo- og biseksualitet ble gjort av den østerrikske psykiateren Richard von Krafft Ebing i 1886. Han oppfattet fenomenet som uttrykk for en personlighetsforstyrrelse og betegnet tilstandene som en seksuell psykopati.
Et særlig toneangivende perspektiv har vært lege og psykoanalytiker Sigmund Freuds (1856-1939) teori om at alle mennesker er født med et biseksuelt potensial. Freuds seksualteorier har betydd mye for både psykoanalytisk og psykologisk, men også allmenn, forståelse av seksualiteten. Freud var den første som lanserte et syn på biseksualitet som en del av det menneskelige mangfold. Han hevdet imidlertid at en såkalt normal psykoseksuell utvikling innebærer at det bifile begjæret etter hvert blir erstattet til fordel for tiltrekning til det motsatte kjønn og en preferanse for det heteroseksuelle samleie. Samtidig betone han tydelig at biseksualitet, i likhet med homoseksualitet, verken er uttrykk for sykdom eller burde kriminaliseres.
Målet er ifølge Freud det heteroseksuelle samleiet, som er det naturlige på grunn av forplantningsfunksjonene. Freuds utgangspunkt er den infantile seksualiteten. Barnet er «polymorft perverst», det vil si at det føler seg seksuelt tiltrukket av begge kjønn. Under innflytelse av konstitusjonelle, biologiske og sosiale faktorer differensieres og modnes gradvis seksualiteten. Hos de fleste vil heteroseksualiteten bli dominerende i driftslivet, men rester av latente homo- og biseksuelle tendenser vil kunne forekomme hos voksne individer. Avhengig av graden av forstyrret utvikling vil avvikende seksuelle tendenser kunne gjøre seg gjeldende. Hos noen vil de opptre i form av en eksklusiv homoseksualitet, hos andre i form av biseksuelle varianter.
Biseksualiteten har blitt stilt opp som en motsetning til den entydige hetero- og homoseksualiteten, men i virkeligheten er det glidende overganger. I likhet med både homoseksualitet og heteroseksualitet er det lite kunnskap om årsaker til hvorfor personer utvikler et biseksuelt begjær. Mange har lansert ulike teorier på dette. Felles er at ulike teorier på ulike måter kombinerer kulturelle, sosiale, biologiske og psykologiske faktorer som ulike årsaker til biseksualitet.
Felles for de fleste av disse teoriene er at de ønsker å beskrive fenomenene som noe unormalt, en feil i psykoseksuell utvikling eller som en psykisk diagnose/sykdom. Det norske akademiske psykiatrimiljøet har forlatt dette synet, men det er fortsatt dominerende i visse miljøer og relativt utbredt i mange andre land. Særlig siden 1960-tallet har både medisinen og den offentlige allmenheten i større grad erkjent at biseksualitet er en naturlig del av det menneskelige mangfold.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.