Dovizia, statuett, modellert i leire, glasert terrakotta, høyde 28 cm., utført i verkstedet til Giovanni della Robbia, Firenze omkring 1500.
Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Skulptur er en form for kunst der kunstneren bruker materialer for å lage tredimensjonale figurer. Skulpturer kan være figurative og være formet som for eksempel mennesker, dyr eller objekter. De kan også være non-figurative ved at skulpturen er formet mer abstrakt, uten at det tar formen til noe konkret eller gjenkjennelig.

Faktaboks

Uttale
skulptˈur
Etymologi
latin sculpere, ‘meisle, gravere, hugge ut’
Også kjent som

billedhuggerkunst, plastikk

Det skilles mellom (rund)skulptur og relieff. Sistnevnte er bundet til en bakgrunnsflate, og vil ikke stå på egenhånd, slik en skulptur gjør. Det er likevel variasjoner i utforming, hvor det kan være en flytende grense mellom et flatt relieff og gravering, og mellom et forhøyet relieff og en skulptur.

Teknikker

Syndefallet, utskåret elfenben, relieff, høyde 16,4 cm., utført av Magnus Berg 1728.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: CC BY 4.0

1) Den egentlige billedhugging i forskjellige steinarter, først og fremst marmor, men også granitt, sandstein og så videre. Huggingen av steinen kan foregå direkte (taille directe) etter en liten idéskisse, slik for eksempel Michelangelo arbeidet, men vanligvis utfører kunstneren først i leire en modell i full størrelse, som så blir støpt i gips, og gips-modellens form blir deretter ad mekanisk vei, ved punktering, overført til steinblokken.

2) Modellering i et mykt materiale, oftest våt leire, men også voks, plastilin og lignende. Til dette trengs som regel en armatur av jern eller ståltråd som holder figuren i riktig stilling. Til selve modelleringen bruker kunstneren foruten fingrene også modellerpinner, slynge og så videre. Da en leirfigur lett ødelegges ved tørking, må det enten tas avstøpning av leirmodellen i gips, eller den kan brennes til terrakotta. I de fleste tilfeller er imidlertid modelleringen bare utgangspunkt for billedstøping eller -hugging.

3) Billedstøping i forskjellige metaller, først og fremst bronse, men også gull, sølv, messing, bly og så videre. Metallets overflate blir gjerne etterbehandlet ved siselering og patinering, av og til også ved gravering, forgylling, emaljering og så videre. I vår tid støpes også ofte i betong, polyester og andre kunststoffer.

4) Billedskjæring i tre eller ben (særlig elfenben og hvalrosstann) omfatter også skjæring av gemmer, kameer og segl i edelstener, smykkestener og konkylier. Til dette kommer for metallskulpturens vedkommende hamring og driving.

5) Sveising og lodding av jern, stål, kobber og så videre er også alminnelig, særlig i abstrakt skulptur.

Historikk

Fragment av hode av hest, Parthenon, høyde 62,60 cm., del av tympanon mot øst, designet av Feidias, datert 438-432 fvt. En svært betydningsfull skulptur for internasjonal kunst.
The British Museum, London.
Lisens: CC BY NC SA 4.0

Eldre tid

Overnaturlig vesen med vinger og ørnehode, hugget ut av alabast, høyde 236,2 cm., relieffet tilhører et palass i Nimrud og er datert til 883-859 fvt.
Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Allerede i istidkunsten (Aurignacien) forekommer statuetter og relieffer av mennesker og dyr. I det gamle Egypt spilte skulptur en viktig, religiøst betont rolle, idet portrettstatuen var tilholdsstedet for den dødes sjel her på jorden. I sin monumentalskulptur, ofte i harde bergarter (granitt, basalt og så videre), nådde egypterne gjennom streng stilisering en kunstnerisk høyde, i mindre arbeider kom ofte en livfull realisme til uttrykk. Blant For-Asias gamle folkeslag skapte særlig sumererne en eiendommelig plastikk, og av de semittiske folk utmerket assyrerne seg med sine mektige kongestatuer og realistiske jakt- og dyreskildringer i lavt relieff.

Antikken

Akroterion, øverste del av en søyle, del av gravmonument, datert cirka 350-325 fvt., Attika, motivet som er hugget ut i marmor som relieff, er en palmett. Skulptur som dekorativ del av monumenter og bygninger er svært utbredt.
Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Med grekerne når skulpturen et høydepunkt; fra nå av ble studiet av den nakne menneskekroppen dens sentrale oppgave. I atlet- og gudestatuer, i tempelutsmykninger og gravrelieffer dyrket gresk skulptur det skjønne mennesket, og også portrettskulpturen var til å begynne med idealiserende. Under hellenismen utviklet det seg en mer realistisk, malerisk, livfull stil med barokt preg og interesse for det psykologisk kompliserte. Romerne ytet sitt beste i djervt karakteriserende portretter, men i keisertiden stod også den representative og dekorative skulptur høyt, gjerne i forbindelse med arkitekturen.

Middelalderen

Barbara (helgen), utskåret lindetre med flerfarget bemaling, høyde 127,6 cm., cirka 1490, statuen er opprinnelig del av alter, Église Saint-Maurice, Strasbourg.
Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

I oldkristelig og bysantinsk kunst blomstret vesentlig relieffet. I Vest-Europa fikk skulpturen sitt endelige gjennombrudd i romansk tid i tilknytning til kirkebyggene, særlig portalene, og utviklet seg på 1200-tallet under gotikken til stadig større rikdom og mangesidighet. Ved siden av steinskulpturen fikk den malte treskulptur større betydning utover i senmiddelalderen i krusifikser, alterskap og annet kirkeutstyr.

Renessanse og barokken

Byste av ung mann, marmor, sokkel svart marmor, høyde 40,5 cm., utført av Francesco Mochi (1580-1654), Italia, cirka 1625-1645. Ansiktet er preget av øyeblikksskildring og energi, teknisk vanskelig prosess i fremstillingen av hår.
The Art Institute of Chicago.
Lisens: CC0 1.0 Universal

Det klassiske element, som gjorde seg gjeldende alt i gotikken, brøt seirende igjennom med renessansen i Italia på 1400-tallet, og en rekke store billedhuggere fra Ghiberti til Michelangelo skapte noen av de ypperste verker i skulpturens historie. Den siste ledet utviklingen over i barokken, som i Bernini nådde et høydepunkt av dramatisk beveget skulpturstil. Som reaksjon mot denne opptrådte fra midten av 1700-tallet en stadig sterkere klassisistisk og antikiserende strømning som fant sin teoretiske talsmann i Winckelmann og sin sentrale kunstnerskikkelse i Thorvaldsen. Først etter midten av 1800-tallet ble denne bevegelsen brutt av realistiske og impresjonistiske strømninger med Rodin som ledende mester.

1900-tallet

I årene etter 1900 opptrådte dels en ny klassisk følelse, først og fremst hos Maillol, dels en ekspresjonisme bygd på inntrykk fra blant annet eksotisk kunst, særlig afrikansk skulptur, dels kubistiske og abstrakte eksperimenter, og dels – parallelt med maleriet – en utvikling mot stadig mer abstraksjon. Constantin Brancusi, Umberto Boccioni, Alexander Archipenko, Raymond Duchamp-Villon og Jacques Lipchitz var blant pionerene i årene før den første verdenskrig.

Senere markerte Henri Laurens, Henry Moore, Ossip Zadkine seg med betydelige verk innen denne retningen. En ren abstrakt, konstruktivistisk skulptur ble utviklet av russerne Vladimir Tatlin, Aleksandr Rodtsjenko, Naum Gabo og Antoine Pevsner. Samtidig fikk man en dadaistisk skulptur med Hans Arp og Marcel Duchamp og hans readymades.

Mellomkrigstiden

Danser - 14 år, modellert i leire, voks eller plastilin, støpt i bronse, delvis bemalt, ballettkostyme (tutu) i bomull og sateng, høyde 38,5 cm., modellert av Edgar Degas, men støpt etter hans bortgang i 1922. Blanding av materialer er spesielt.
Metropolitan Museum of Art, New York.
Lisens: CC0 1.0 Universal

I mellomkrigstiden vokste det frem en skulptur med fantasifulle formsammenstillinger (assemblager) og en fri lek med formelementer, ofte surrealistisk inspirert. Blant de sentrale innen 1930-årenes nyskapende skulptur var Pablo Picasso, Jullio Gonzales, Max Ernst, Barbara Hepworth og Alberto Giacometti. I tillegg bør Alexander Calder med hans mobile skulpturer nevnes.

Etterkrigstiden

Når jeg er gravid, glassfiber, maling, gips, tre, variabel høyde, relieff som integrert del av vegg, utført av Anish Kapoor 1992-1998.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Etter den annen verdenskrig fortsatte utviklingen av den abstrakte skulpturen med utøvere som David Smith, Robert Jacobsen, Lynn Chadwick, Kenneth Armitage, Victor Pasmore med flere. Samtidig så man i Europa en abstraherende, men figurativ retning, representert ved blant andre Germaine Richier, Marino Marini og Giacomo Manzu, og der også Henry Moore hørte til.

Med popkunsten i 1960-årene fikk Marcel Duchamps ideer en renessanse, og kunstnere som Eduardo Paolozzi, Jasper Johns, Robert Rauschenberg, Jim Dine, Claes Oldenburg og Edward Kienholz bidrog til å gi skulpturen en ny retning. I årene som fulgte fikk man den situasjonen vi nå kjenner, med en rekke retninger som lever side om side: den rene strukturelle, minimalistiske kunsten med Barnett Newman, Donald Judd og Tony Smith som eksponenter, en skulptur der bevegelse og lysvirkninger er sentrale elementer, med Jean Tinguely med sine selvdestruerende skulpturer og Jesús Rafael Soto med sine bevegelig/optiske skulpturer som sentrale utøvere.

I en kategori for seg kom Robert Smithson med sin land-art og Christo med sine innpakningsprosjekter. Senere har Damien Hirst med sine stål- og glassmontre med dyrekadavre i formalin og Jeff Koons med sine glaserte keramikkskulpturer utvidet feltet og installasjoner kommet til som en egen kategori.

Ved siden av den moderne, eksperimenterende skulpturen har den klassiske, figurative skulpturen fortsatt parallelt med den nyskapende, radikale kunsten. Fra 1920-årene og fremover var det en fornyet interesse for den klassiske arven, og den offisielle kunsten i tidens diktaturer Sovjetunionen, Tyskland og Italia var sterkt preget av tidens klassiske idealer, selv om den sovjetiske kunsten hadde en sosialistisk propagandaferniss. Men i mange land arbeidet en rekke betydelige kunstnere i det tradisjonelle figurative formspråket.

Norden

Shaft, monumentalskulptur, cortenstål, høyde 5,90 cm., utført av Richard Serra 1988. Skulpturen er relatert til bygningens fasade.

/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk
Bronse blå, bemalt bronse, høyde 120 cm., utført av Aase Texmon Rygh 1976-1984. Abstrakt form som er brettet ut som relieff, men som også strekker seg ut i rommet.
/Nasjonalmuseet, Oslo.
Lisens: Begrenset gjenbruk

I Norden ruver Gustav Vigelands verk, men også danske Kaj Nielsen og svenske Carl Milles skapte betydelige verker innen den figurative tradisjonen. I Norge har denne retningen hatt mange fine representanter, i de senere år er den blitt representert av blant andre Joseph Grimeland, Nils Aas, Skule Waksvik, Per Ung, Nina Sundby og Kirsten Kokkin.

Se ellers lydskulptur og avsnittene om kunst under de forskjellige land.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Mørstad, Erik: Skulpturleksikon : begreper og betegnelser i billedhuggerkunsten, 1992, isbn 82-417-0167-5
  • Wittkower, Rudolf: Sculpture : processes and principles, 1979, isbn 0-14-055193-x

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg