bevissthet – psykologi. I psykologi et begrep med mange betydninger:
I) Opprinnelig sikter det til menneskets evne til refleksjon: i tillegg til at vi ser, føler, husker og tenker, vet vi at vi ser, føler, husker og tenker («med-vit»).
II) På 1700- og 1800-tallet ble det brukt mer generelt som et fellesnavn på det å se, føle, huske og tenke, dvs. alt sjeleliv, og psykologien ble da gjerne definert som læren om bevisstheten. Imidlertid oppstår det problemer siden vi slett ikke alltid er fullt klar over (bevisst i 1. betydning) alt vi tenker og føler (2. betydning).
III) Mange har tenkt seg bevissthet som et rom eller en beholder hvor noen tanker eller forestillinger befinner seg innenfor, mens andre holdes utenfor (i «det ubevisste» eller «under bevissthetens terskel»). Slike ideer har særlig vært populære innenfor psykoanalytisk inspirert psykologi (se ubevissthet).
IV) Man sikter også til den tilstand hvor personen er fullt våken og i kontakt med omverdenen. Tilstander fremkalt ved hypnose, meditasjon, alkohol, narkotika og medikamenter omtales da gjerne som endrede bevissthetstilstander. Mens den behavioristiske psykologien i hovedsak valgte å gå utenom problemer forbundet med bevissthet, har nyere nevropsykologisk og kognitiv psykologisk forskning igjen blitt sterkt opptatt av grunnlaget for bevissthet og oppmerksomhet. I moderne teorier beskrives bevissthet som en tilstand som tillater utstrakt kontakt og informasjonsutveksling mellom ulike mentale prosesser; studier av hjerneskader (hvor f.eks. forbindelsen mellom de to hjernehalvdelene er brutt) viser hvordan individet kan se og oppfatte et objekt uten å kunne si hva han ser, og dermed være både «bevisst» og «ikke-bevisst» objektet samtidig.