en kilde til overbevisning. Den opprinnelige definisjon stammer fra Aristoteles, som innførte et hovedskille mellom "tekniske" og "ikke-tekniske" bevismidler. "Ikke-tekniske" er bevismidler som ikke er faglige, altså de faktiske omstendighetene, konkrete gjenstander, og så videre. "Tekniske" bevismidler er de som har direkte med retorikkfaget å gjøre, særlig språklige virkemidler. Innen denne forståelsesrammen kan det være nyttig å se på bevismidlene som retoriske strategier og ressurser, eller som faglig kompetanse.
Den aristoteliske tradisjonen deler bevismidlene i tre: Vi har etos, som angår taleren, logos, som angår saken, og patos, som angår tilhørernes følelser. Dette betyr at retorisk overbevisning avhenger av hvordan taleren fremstiller seg overfor publikum, hvordan han eller hun utnytter sakens fakta, og hvordan publikums følelser blir påvirket og anvendt.
Inndelingen av bevismidlene svarer dermed til den kommunikasjonsteoretiske inndelingen i avsender, innhold og mottaker, og beskriver faktorene man må ta hensyn til for å analysere en kommunikativ situasjon.