Det å ta i forvaring; konfiskering. Beslag skal som straffeprosessuelt tvangsmiddel (regulert i 16. kapittel i straffeprosessloven av 22. mai 1981) fremme tre forskjellige formål: 1) skaffe bevis i saken, 2) få hånd om ting som det kan bli tale om å gjøre til gjenstand for inndragning, 3) sikre at fornærmede får utlevert en ting han har krav på.
Hva kan beslaglegges?
Hva kan beslaglegges? I enkelte tilfeller er beslag av dokumenter avskåret fordi de inneholder opplysninger om forhold som er undergitt taushetsplikt, eller som et vitne kan nekte å forklare seg om. Korrespondanse mellom en person og hans advokat eller lege om forhold som omfattes av advokatens eller legens taushetsplikt, vil f.eks. ikke kunne beslaglegges, verken hos advokaten/legen eller hos klienten.
Utleveres ikke tingen frivillig, kan påtalemyndigheten beslutte at tingen skal beslaglegges. Dessuten kan en polititjenestemann uten slik beslutning ta beslag når han foretar ransaking eller pågripelse og ellers når det er fare ved opphold. Enhver som rammes av beslag, kan bringe inn for retten spørsmålet om beslaget skal opprettholdes. Dette skal vedkommende gjøres kjent med.
Tilbakeføring til eieren
Beslaget faller bort senest når saken er endelig avgjort. Gjelder beslaget ting som er tatt fra noen ved en straffbar handling, utleveres tingen til fornærmede. Eventuell tvist om hvem som har rett til å få tingen utlevert, avgjøres av forhørsretten. Andre ting som er beslaglagt for å sikre bevis, vil normalt bli levert tilbake til den som de er beslaglagt hos. Er det reist krav om inndragning og kravet tas til følge, blir tingen uten videre statens eiendom når dommen blir endelig. Blir inndragningskravet ikke tatt til følge, må tingen utleveres til den som den er beslaglagt hos.
Særlige regler
Særlige regler gjelder for beslag av brev, telegram eller annen sending som besittes av en postoperatør eller en tilbyder av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste. Her kreves alltid kjennelse av retten for at politiet kan foreta beslag, og det er dommeren som i første omgang må gå gjennom det beslaglagte materialet for å se om det har betydning for saken (strpl. §§ 211 og 212).