Forbud mot å oppholde seg på et bestemt sted. Den som dømmes for å ha begått en straffbar handling, kan i dommen forbys å oppholde seg i bestemte områder dersom handlingen viser at lovbryterens opphold der kan være til særlig fare eller plage for andre (straffelovens § 33).
Etter regler som er gitt i straffeprosessloven kap. 17A vil påtalemyndigheten kunne nedlegge besøksforbud som ikke er ledd i en strafferettslig reaksjon. Vilkåret er at det er grunn til å tro at vedkommende ellers ville begå en straffbar handling overfor en annen person, forfølge en annen person eller på annet vis krenke en annens fred. Formålet med reglene er å øke tryggheten for ofre for vold, trusler og trakassering, særlig i forbindelse med familievold og kvinnemishandling. Et besøksforbud kan gå ut på at den forbudet retter seg mot, forbys å oppholde seg på et bestemt sted eller å forfølge, besøke eller på annet vis kontakte en annen person. Er det nærliggende fare for at vedkommende kan begå en straffbar handling overfor en annen, kan personen forbys å oppholde seg i sitt eget hjem. Påtalemyndigheten skal snarest råd og så vidt mulig innen fem dager bringe beslutningen inn for retten som avgjør spørsmålet om besøksforbud. Også påtalemyndighetens beslutning om avslag på begjæring om besøksforbud kan bringes inn for retten. Besøksforbudet kan høyst gjelde for ett år av gangen. Besøksforbud i eget hjem kan vare i høyst tre måneder av gangen. Overtredelse av besøksforbudet er straffbart.
Etter en lovendring foretatt i 2003 er påtalemyndigheten gitt en adgang til å forby en person under 15 år å oppholde seg på et bestemt sted dersom det er grunn til å tro at opphold på stedet øker faren for at person begår en handling som ellers ville ha vært straffbar, jf. at den kriminelle lavalder er 15 år. Dersom vergen ikke samtykker i oppholdsforbudet, må påtalemyndigheten snarest mulig og så vidt mulig innen fem dager bringe saken inn for retten.