blått, lysekte fargestoff som fås ved å sette en løsning av et to- og et treverdig jernsalt til kaliumheksacyanoferrat(II) (gult blodlutsalt). Det dannes løsninger av hhv. kaliumheksacyanoferrat(III) (rødt blodlutsalt) og en dypblå, kolloidal løsning av vannløselig berlinerblått, KFeIIIFeII(CN)6·xH2O. Turnbulls blått inneholder det samme komplekse ionet som berlinerblått og er identisk med dette. Begge stoffene kalles derfor berlinerblått. Den intense blå fargen tilskrives de to valenstilstandene for jern i komplekset.
Alt etter finhetsgrad, vann- og kaliuminnhold kommer berlinerblått i handelen under forskjellige navn som pariserblått, prøyssisk blått, stålblått m.fl. Berlinerblått brukes bl.a. som malerfarge og tubefarge i kunstmaling, til papirtrykk (tapeter) og tøytrykk, til fremstilling av blekk, karbonpapir, fargebånd, trykkfarger, blåkopipapir, og som middel mot radioaktivt cesium. Det binder cesium ved ioneutveksling og bevirker at det skilles ut av organismen. I den siste sammenhengen ble berlinerblått brukt til å fjerne radioaktivt cesium etter Tsjernobyl-ulykken, som tilsetning til fôr og saltstein. Berlinerblått ble første gang fremstilt 1704 av fargekunstneren Diesbach fra Berlin.