En tidlig forløper for berg-og-dal-baner var is-skliene med dekorerte sleder som ble bygd i Russland, særlig St. Petersburg, på 1600-tallet. De første banene som hadde vogner med hjul på, og som låste vognene fast til banen, ble bygget i Frankrike på begynnelsen av 1800-tallet. Senere baner inkluderte åttetallsformede løyper, og enda senere ble det bygget «loops», der vognene kjører på innsiden av et horisontalt hjul, slik at passasjerene en kort stund henger med hodet ned.
Fornøyelsesparker med berg-og-dal-baner slo for alvor an i 1920-årenes USA. Coney Island i Brooklyn i New York regnes av mange som den første moderne amerikanske fornøyelsesparken, og her ble mange av de største berg-og-dal-banene bygd og mange nye patenter prøvd ut. Stadig høyere baner, stadig brattere stup, større og flere loops, og stadig høyere hastigheter krevde også stadig forbedrede sikkerhetstiltak.
Senere gjorde teknologisk utvikling det mulig å bygge baner i stål som simulerer svært farlige situasjoner med tilsynelatende umulige kurver og stupbratte utforbakker. Publikum blir utsatt for kraftig akselerasjon og tilsynelatende fritt fall, noen ganger hengende med bena fritt som i en skiheis. Et eksempel på dette er Dæmonen i Københavns Tivoli. Parallelt med denne utviklingen fikk den klassiske berg-og-dal-banen bygget av tre, der farten utelukkende kommer fra gravitasjonskreftene, en renessanse i 1990-årene. Et eksempel på denne trenden er ThunderCoaster i fornøyelsesparken TusenFryd utenfor Oslo. Slike trebaner kan bygges så høye at farten konkurrerer med de «kunstig» akselererte.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.