benbrudd

Benbrudd. Noen vanlige former for benbrudd. 1) Tverrbrudd. 2) Skråbrudd. 3) Y-formet brudd. 4) Dreiningsbrudd. 5) Splintret brudd. 6−9) Lårbensbrudd med forskjellige akse-avvikelser av brudd-endene.

© KF-bok - begrenset

Fra 1. utgave av Aschehougs leksikon (1906–13).

© KF-bok - begrenset

Benbrudd, fraktur, plutselig oppstått kontinuitetsbrudd i knokkel, oftest fremkalt av direkte eller indirekte vold mot en tidligere frisk knokkel.

Generelt om brudd

Er knokkelen sete for sykelige forandringer, kan brudd oppstå uten vold, såkalt spontanfraktur (patologisk fraktur). Dette kan man se ved visse medfødte stoffskiftesykdommer, eller ervervede sykdommer i knokkelen, som svulst eller betennelse. Eldre mennesker har ofte en generell benskjørhet (osteoporose) og får da lettere brudd. Ved bruddet vil alltid i større eller mindre utstrekning bløtdelene rundt knokkelen skades – muskler, nerver, blodkar, hud – og dette kan i en del tilfeller være alvorligere enn selve bruddet. Dette skjer særlig når bruddet er fremkalt av direkte vold, som f.eks. når en bils støtfanger med stor kraft treffer leggen på en fotgjenger. Ved indirekte vold vil denne bløtdelsskade bli mindre og bruddet ikke så alvorlig. Et typisk eksempel er fall på ski, hvor bruddet kan oppstå på grunn av sterk vridning av benet.

Bruddtilheling

Bruddtilhelingen følger stort sett et allmenngyldig, bestemt mønster. En viktig rolle spiller her bløtdelene rundt bruddet. I den ytre benhinne som kler knokkelen (periost), finnes det celler med osteogene egenskaper, dvs. evne til å danne benvev. Disse spiller en viktig rolle for bruddtilhelingen. Slike celler finnes også i den indre benhinne som kler knokkelens marghule, og i de tallrike, smale kanaler i selve benvevet. Også disse deltar, men i mindre utstrekning, i bruddtilhelingen. Alle brudd ledsages av en større eller mindre blodansamling på grunn av overrevne kar. Etter hvert vil denne suges opp og delvis erstattes av nytt vev fra de ovennevnte celler. Det kommer kalkavleiring i dette vevet, og etter en stund vil vi kunne se dette som en «mansjett» av nytt ben rundt bruddstedet (callus).

Forskjellige typer brudd

Det er viktig å skille mellom åpne brudd og lukkede brudd. Ved de første typer brudd er det et åpent sår med kommunikasjon fra omverdenen inn til benet. Man bruker også den feilaktige betegnelse «komplisert» brudd (eng. compound). Ved lukket brudd er huden intakt. Et lukket brudd kan omdannes til åpent brudd hvis bruddendene kommer ut av stilling og trenger gjennom huden, eller hvis huden ble så skadet i ulykkesøyeblikket at den senere nekrotiserte (hudvevet ble ødelagt, dødt) og bruddet derved ble lagt åpent. Faren ved åpne brudd er at de så lett kan bli infisert. Dette kan forsinke tilhelingen og i visse tilfeller true ekstremiteten og endog livet.

Symptomer

Sikre bruddsymptomer er feilstilling, abnorm bevegelighet, krepitasjon (en skrapende lyd eller følelse ved bevegelse av bruddendene) og indirekte ømhet (smertefremkalling når man trykker i benets lengderetning). Usikre bruddsymptomer er smerte, hevelse, misfarging av huden på grunn av bloduttredelse, ømhet. I mange tilfeller kan bare røntgenundersøkelse avgjøre om hvorvidt det foreligger brudd.

Behandling

I bruddbehandlingen tilsikter man i de fleste tilfeller først å bringe bruddendene i riktig stilling (reponere bruddet). Dette kan kreve lokal eller generell anestesi, det kan gjøres manuelt, ved å legge gipsbandasje eller strekk, eller ved operasjon. Deretter må bruddet holdes på plass til det er grodd, ved gips, skinnebandasje, strekk eller ved direkte fiksasjon av bruddendene ved operasjon. En spesiell behandlingsform er ortose. Det tredje viktige punkt er opptrening av funksjonen av de bruddnære ledd og muskulaturen ved aktive øvelser og fysioterapi.

Komplikasjoner

Infeksjon i bruddet er sjelden ved lukkede brudd, men en alvorlig risiko ved åpne brudd. Trykk av bruddendene eller blodansamlinger kan gi nervelammelse, og ved trykk på kar gi sirkulasjonsforstyrrelser perifert for bruddet. Ved såkalt fettemboli stopper små fettdråper til små årer i lunge og hjerne og gir alvorlige forstyrrelser fra disse organer. Disse fettdråper kan komme fra benmargen på bruddstedet, men kan også skyldes forandringer i selve blodet som følge av skaden. Brudd kan også gi årebetennelse (trombose) og blodpropp (emboli). Bruddtilhelingen kan av forskjellige grunner forstyrres, slik at det oppstår forsinket tilheling eller i verste fall manglende tilheling.

Kraniebrudd

Kraniebrudd (brudd på hjerneskallen) ser man oftest ved trafikkulykker. Ved brudd av basis av hodeskallen kommer det bloduttredelse rundt øynene og bak ørene, eventuelt blødning fra øregang og nese, eventuelt med tilblanding av klar væske fra hjernehinnene. Sitter bruddet oppe på hodeskallen, finnes ofte samtidig sår i hodebunnen. Brudd kan også gå inn i bihulene, og må da behandles som et åpent brudd på grunn av infeksjonsrisikoen. Kraniebrudd kan være komplisert med hjerneskade: hjernerystelse, som ytrer seg ved kortvarig bevisstløshet og hukommelsestap, ved blødninger i hjernehinnene eller i selve hjernen, ved hjernekontusjon med lokal knusing av hjernevev, eller ved store skader av hjernen eller den forlengede marg med dens livsviktige sentre, sirkulasjons- og respirasjonssentrum. Hjerneskadene kan være farlige, og det viktigste symptom er bevissthetstilstanden. Omhyggelig observasjon av pasienten er sentralt i behandlingen, og i enkelte tilfeller er hurtig operasjon nødvendig.

Virvelsøylen

Brudd av virvelsøylen kan skje i hele ryggsøylen fra den øverste halsvirvel som bærer hodet, til den nederste halevirvel. Bruddene kan variere meget; det vanligste er brudd av selve virvellegemet med sammenklemning av dette fortil (kompresjonsbrudd). Dette er vanligst og minst farlig og vil meget sjelden gi komplikasjoner.

Behandlingen er sengeleie til de verste smertene har gitt seg, og det startes tidlig med opptrening av ryggmuskulaturen. Invaliditet er sjelden. Brudd av ryggtagger eller tverrtagger skader heller ikke ryggsøylens bæreevne, og behandlingen er sengeleie til smerter og ømhet har avtatt.

Langt alvorligere er de brudd som affiserer det apparat som binder virvlene sammen, leddtagger med mellomvirvelledd, virvelbuen med de sterke bånd som binder virvlene til hverandre og beskytter ryggmargen. Skades dette apparat, taler man om et ustabilt brudd, og den sterkeste grad kalles luksasjonsbrudd, hvor virvlene forskyves i forhold til hverandre. Da kan ryggmargen skades, med lammelser til følge. Ved slike skader skal pasienten ikke flyttes før man kan flytte hele pasienten som «en stiv stokk» uten å bøye rygg eller nakke.

I sykehus kan forskjellige behandlingsformer komme på tale, også operasjon. Snarest mulig startes opptreningen for å nyttiggjøre seg muskulatur som ikke er skadet.

Ribbensbrudd

Ribbensbrudd oppstår ved direkte støt mot brystet eller sammentrykking av brystkassen. De fleste av disse brudd står i god stilling, men de kan likevel gi smerter ved åndedrettet, lokal smerte og ømhet samt «indirekte ømhet» ved forsøk på sammenklemning av brystkassen forfra baktil eller fra side til annen.

Komplikasjoner. Er mange ribben brukket, blir brystveggen ustabil. Dette kan føre til dramatiske symptomer i form av svikt i pustingen, og i alvorlige tilfeller raskt føre til døden hvis det blir ubehandlet. Ribbensbrudd kan også fremkalle blødning fra karene i brystveggen eller lungen med blodansamling i pleurahulen (hemothorax), som kan gi symptomer på grunn av blodtapet og sammenklemning av lungene. Bruddendene kan også skade lungen, slik at det kommer luft ut i pleurahulen (pneumothorax) og også luft til underhudsvevet (emfysem). Det kan komme blødning i luftrørsgrenene (bronkiene) med kvelningstendens ved store blodmengder. Det kan også komme tilstopping av mindre bronkier. Sammen med det forhold at pasienten puster overfladisk på grunn av smerter, kan det komme lufttomhet av lungevevet (atelektase). Denne kan i sin tur kompliseres med lungebetennelse. Disse komplikasjoner fra brystvegg, pleura og lunge er det viktig å diagnostisere så tidlig som mulig etter skaden for å iverksette korrekt behandling.

Behandlingen er i ukompliserte tilfeller lette smertestillende midler og ro. Smertene kan være plagsomme i en til to uker, men komplikasjoner ved enkle ribbensbrudd er sjelden. De alvorlige former må behandles i sykehus.

Bekkenbensbrudd

Bekkenbensbrudd oppstår ved fall, eller ved sammenklemning av bekkenbenet ved trafikkulykke eller arbeidsulykke. Bortsett fra mindre avsprengninger er brudd av bekkenbenet en alvorlig skade, idet bekkenringen brytes på to eller flere steder.

Komplikasjoner. De større bekkenbrudd er ofte komplisert av indre blødninger, med skader av større årer i bekkenet, av nerver eller av indre organer, særlig urinblære og urinleder. Av og til ser man som en fjern komplikasjon bristning av mellomgulvsmuskelen, fremkalt av det store trykk i bukhulen som oppstår i skadeøyeblikket.

Behandlingen av bekkenbrudd må i de fleste tilfeller skje i sykehus, og består i første rekke av sengeleie og overvåking, eventuelt operasjon ved komplikasjoner.

Overarmsbrudd

Overarmsbrudd sees særlig hos eldre, og da i den øvre del (den kirurgiske hals), fordi denne blir relativt skjør og lett brekker når pasienten faller på armen. I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig at pasienten bærer armen bandasjert til kroppen noen dager til de verste smerter har gitt seg, og deretter begynner opptrening, da skulderen lett stivner hos eldre mennesker.

Albuebrudd

Albuebrudd er relativt vanlig hos barn. Komplikasjon i form av trykk på årene i albueregionen kan gi sirkulasjonsforstyrrelser til underarm og hånd, som blir blek eller blålig og kjølig. Behandlingen må skje i sykehus.

Håndleddsbrudd

Håndleddsbrudd er det vanligste av alle brudd og oppstår som regel ved fall hvor man tar seg for med hånden. Det typiske håndleddsbrudd sitter like over håndleddslinjen i radius (spolebenet) og sees særlig hos eldre kvinner og hos barn. Behandlingen består i at bruddet reponeres og gipses. Av og til kan det komme brudd i håndrotsbena.

Lårhalsbrudd

Lårhalsbrudd er en av de hyppigste skader hos eldre, særlig hos kvinner, og hyppigheten øker med alderen. Lårhalsen blir på samme måte som overarmshalsen svakere med årene, blant annet fordi bensubstansen blir kalkfattig, og bruddet kan oppstå ved et tilsynelatende ubetydelig fall i hjemmet. Pasienten får da smerter, greier ikke stå på benet, unntatt i enkelte tilfeller av såkalte innkilte brudd, hvor pasienten kan greie å gå kortere stykker.

Behandlingen er operativ. Derved kan pasienten være oppegående fra få dager etter operasjon, og unngå langvarig sengeleie, som er spesielt uheldig for eldre mennesker.

Komplikasjoner. Lårhalsbrudd har en relativt høy hyppighet av komplikasjoner, særlig den såkalte caputnekrose, avdøen av leddhodet. Det kan da bli nødvendig med et nytt operativt inngrep, artroplastikk, dvs. innsetting av leddhode av metall eller plast. På grunn av den hyppige komplikasjonsfrekvens brukes dette som en primær behandling av lårhalsbrudd enkelte steder.

Lårbensbrudd

Brudd av lårbenskaftet sees særlig hos unge mennesker, og som regel er bruddet sterkt dislokert.

Behandling. Inntreffer bruddet hos barn, behandles det med strekk, og man tilstreber at bruddendene ikke bringes helt i stilling, men går litt forbi hverandre, slik at det blir en viss forkortning på bruddstedet. Erfaringen har nemlig lært oss at det skjer kompensatorisk økt lengdevekst av en brukket lårbensknokkel hos barn. Hos voksne vil man i de fleste tilfeller velge å operere bruddet. Margnagling er en meget god og sikker behandling. Pasienten kan da kort etter operasjonen være oppegående med krykker, eventuelt i visse tilfeller gå på benet fra få uker etter skaden.

Kneleddsbrudd

Kneleddsbrudd kan sitte i nederste del av låret eller i øvre del av skinnebenet. Er det blitt forskyvninger av leddflaten, kan leddet få feilstilling som umiddelbart kan redusere leddets funksjon, og på lang sikt kan det komme såkalte slitasjegiktforandringer som kan være betydelig invalidiserende.

Behandlingen tar derfor sikte på å gjenopprette de normale anatomiske forhold i leddet, eventuelt ved operasjon, samt tidlig opptrening av leddets funksjon og musklene rundt dette.

Leggbensbrudd

Leggbensbrudd kan affisere begge ben i leggen, både skinnebenet og leggbenet. Hos voksne vil man i mange tilfeller velge operativ behandling, enten med plate eller i utvalgte tilfeller den beste behandling, nemlig margnagling. Ortose er også et aktuelt behandlingsalternativ.

Ankelbrudd

Ankelbrudd med brudd av den ene eller begge ankelknoker, ofte med samtidig leddbåndsbrist, er meget vanlig. Feilstilling forekommer ofte og medfører at bruddendene står mot huden og kan skade denne. Det kommer dessuten raskt en stor hevelse, og det er viktig at bruddet raskest mulig grovreponeres og benet leires høyt. Operativ behandling er ofte nødvendig for å oppnå et godt resultat.

Hælbensbrudd

Hælbensbrudd oppstår ved fall fra høyder eller støt mot hælen nedenfra, og det kan komme sprekkdannelse i benet eller knusing av bensubstansen med skader av tilgrensende ledd. Bruddet er vanskelig å behandle, enten i strekk, eventuelt med operasjon. Brudd av fotrotsben, mellomfotsben og tær krever som regel ikke annen behandling enn skinnebehandling eller gips, og vil i de fleste tilfeller tilhele uten komplikasjoner. Se også førstehkjelp.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 1 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Ortopedi

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.