Tilfredsstillelsen av behov er motivet bak og målet for økonomisk virksomhet. Behov er bestemt av personlighet, sosialt miljø og ytre forhold (som klima o.l.). Noen behov kan uttrykkes som fysiologiske minimumsbehov, f.eks. for en viss mengde kalorier per døgn. I alminnelighet rekker menneskenes produksjonsevne lenger enn til å tilfredsstille bare disse elementærbehov, og de fleste goder vil iallfall delvis tilfredsstille de behovene som er sosialt betinget.
Behov får økonomisk betydning ved at de gir motiv for produktiv virksomhet. I en moderne markedsøkonomi skjer produksjonen sjelden for egen behovsdekning; gjennom arbeidsdeling blir den enkeltes behovsdekning avhengig av andres arbeid. For innsatsen i produksjonen oppnår den enkelte en inntekt, som nyttes til å etterspørre varer og tjenester. Behovene får da betydning for hvordan inntekten fordeles på forskjellige goder; behovsstrukturen er et grunnleggende datum, som sammen med inntektens størrelse og prisene bestemmer forbrukernes etterspørsel. Istedenfor disse subjektive behov regner man i sosialpolitiske drøftinger ofte med visse behovsnormer, f.eks. bolignorm.
Behov som ikke tilfredsstilles gjennom den enkeltes produksjon eller kjøp av varer og tjenester, men som dekkes for hele samfunnet eller store grupper i fellesskap (eks. behov for rettsbeskyttelse, ferdselsveier, o.l.) betegnes kollektive behov.