barnevandring, betegnelse på arbeidsvandringene på Sørlandet på 1800-tallet, der barn helt ned i sju-åtteårsalderen gikk til fots fra dalførene til rikere gårder for å gjete, eller for å arbeide i byen.
Hvert år fra ca. 1830 til 1910 dro flokker med barn, særlig fra Vest-Agder, til storgårdene lenger øst for å jobbe som gjetere. Barna gikk ofte 15–20 mil, og ble borte hele sommeren; noen ganger helt fra april til november. Barna var i alderen 7 til 15 år, og mange ble behandlet som slaver og satt i hardt arbeid. Mot slutten av 1800-tallet avtok barnevandringene. Da startet utvandringen til Amerika, og det var også store forandringer i jordbruket. De siste barnevandringene var i 1910.
På 1800-tallet hersket det en ubeskrivelig fattigdom i Vest-Agder. De usle kronene som barna fikk i lønn, var uunnværlig i den harde kampen for tilværelsen. Dalførene er vendt nord-sør, med høye heier mellom – å gå på tvers av disse heiene, var svært strabasiøst. Barnevandringene er bl.a. beskrevet av forfattere som Kjell Åsen: Den rare sommaren (1964), Svein Hovet: Barna fra skogsbygda (1979), Urd von Henting: Barnevandringer (2001) og Rune Belsvik: På vandring (2002).