Barnehagepedagogikk er en pedagogikk for barnehagen. Barnehagepedagogikken består av kunnskap om barn, barndom og profesjonskunnskap. Profesjonens faglige og skjønnsmessige vurderinger er sentralt innen barnehagepedagogikken.
småbarnspedagogikk, førskolepedagogikk
Barnehagepedagogikken tar utgangspunkt i barnehagens særegne tradisjoner og dagens kunnskapsgrunnlag. Innen barnehagens pedagogikk er læring i barnehagen knyttet til hverdagens aktiviteter og gjøremål. Læring er derfor ikke avgrenset til formelle, avgrensede læringssituasjoner ledet av de ansatte, men der leken har den sentrale plassen.
Barnehagepedagogikken skilte seg allerede fra midten av 1800-tallet fra skolens pedagogikk ved å framheve et idegrunnlag med røtter i europeiske, humanistiske tradisjoner. Barnehagens pedagogikk har fortsatt sterke forbindelser til hjem, barns hverdagsaktiviteter og barns nære omgivelser.
Barns læring og arbeidsformer i barnehagen var og er i større grad enn i skolen knyttet til et helhetssyn på barn. Det vil si en pedagogikk som ser barnet både som et individ og som en del av et større fellesskap. En helhetlig tilnærming til læring utkrystalliserer seg i tematiske områder, men ikke nødvendigvis med utgangspunkt i skolens tradisjonelle fagdisipliner.
Denne formen for helhetlig pedagogisk tilnærming til barns aktiviteter i barnehagen har oppvist høy kontinuitet over tid.
Barnehagepedagogikk er i dag ingen klart avgrenset fagdisiplin, men bygger på et bredt og tverrfaglig faggrunnlag. Dette i likhet med pedagogikkfaget som også kjennetegnes av ulike temaer og vitenskapelige retninger. En klar avgrensing av barnehagepedagogikk i forhold til faget pedagogikk (eller til utdanningsforskning) er derfor heller ikke mulig.
Sosialpsykologiske teorier, og forskning på barns læring og utvikling har vært en sentral del av kunnskapsgrunnlaget. Vektleggingen på utvikling og læring kommer til uttrykk både i form av offentlige kompetansestrategier og i utdanningen av barnehagelærere.
Samspillet mellom teori og praksis er sentralt i barnehagens pedagogikk. Praksis, teori og metoder inngår i et samspill med flere tilnærminger.
Forskning fra ulike vitenskapsdisipliner bidrar dessuten med kunnskap som er vesentlig for barnehagepedagogikk og dens praksis. Felles temaer er gjerne barns lek, læring, omsorg og danning, samt barnehage- og profesjonsrelatert tematikk.
Innen barnehagepedagogisk forskning finnes et mangfold av teoretiske og metodiske tilnærminger. Både forskningsteoretiske og forskningsmetodiske tilnærminger som diskursanalyse, mikro-etnografi og ulike fenomenologiske og posthumane retninger tas i bruk. De posthumane retningene vektlegger blant annet bevegelse, kropp og ulike former for materialitet. Med posthumane perspektiver, med nye former for materialitet, bevegelse og kroppens tilblivelse, tilføres barnehagepedagogikken nye og andre forståelser. Til sammen utgjør tilnærmingene det barnehagevitenskapelige kunnskapsområdet.
Når barnehagepedagogikk studeres ut fra et sosial-konstruktivistisk perspektiv, ses den som et konstruert og bevegelig fenomen. Pedagogikk både former og formes av kultur, pedagogikk formes av og former både profesjonen og det samfunnet som omgir profesjonen. Når kunnskap ses som situert, det vil si kontekstavhengig, vil hva som gjelder som sann kunnskap, være gyldig innenfor bestemte kunnskapsregimer.
Med en kontekstavhengig kunnskap vil det være vanskelig å tale om én barnehagepedagogikk som er allmenngyldig og generell. Kunnskap blir heller midlertidig, og en barnehagepedagogikk blir et fenomen som er i endring, innvevd i de sosiale, kulturelle og politiske strukturene.
Innflytelsen fra barndomsstudier og barnehageforskning
Barnehagepedagogikk bygger på tverrfaglig forskning fra ulike fagretninger som belyser de samme problemstillingene. Sentralt er også den vitenskapsbaserte kunnskapen i barndomsstudier, og som også er et tverrfaglig felt. Barndomsstudier har fokus på hvordan barndom og barns hverdagsliv er forankret i en samtidig, historisk og kulturell kontekst. Barndomsstudier har et mangfold av måter å utforske barn og barndom på. Barns perspektiver tillegges vekt og gyldighet. Barns stemme utforskes ut fra ulike metodiske innfallsvinkler. Barneintervju og barnetegninger er noen av flere ekspempler.
Forskning innen barnehagefeltet har desssuten økt over de to siste tiårene, blant annet som følge av økte bevilgninger fra Norges forskningsråd. Den nyere barnehageforskningen er av betydning for utformingen av barnehagens pedagogikk. Barnehageforskning er også et interdisiplinært kunnskapsområde, bevegelig og i kontinuerlig endring.
Barnehagepedagogikk har sine røtter i tysk idehistorie. Friedrich Fröbel (1782–1852) grunnla barnehagen som pedagogisk institusjon. I 1837 etablerte han i Tyskland den første institusjonen i Bad Blankenburg i Thüringen. Fra 1840 ble den hetende barnehage (Kindergarten). Til forskjell fra barneasylene, som først og fremst var tiltak mot direkte nød, representerte barnehagen en ny småbarnspedagogikk. Den bygde på leken og barns egenaktivitet. Fröbel arbeidet med å utvikle et allsidig lekemateriell som senere ble hetende de frøbelske gaver.
Fröbels pedagogikk har historisk hatt stor betydning for utvikling av barnehager i Norge og i Norden, som ellers i Europa. Fröbels arbeid ble ført videre av blant annet Bertha von Marenholtz-Bülow og Henriette Schrader-Breymann. Hans tekster ble spredt gjennom oppretting av Fröbel-forbund og Fröbel-seminarer. Fröbel-seminarene utdannet pedagoger til barnehagene.
Det oppsto ikke bare én form for frøbelpedagogikk, men flere retninger. Likevel kan en tale om en frøbeltradisjon, med bakgrunn i en transnasjonal historie på slutten av 1800-tallet og i 1900-tallets første tiår. Denne tradisjonen besto av et nettverk av kvinner som arbeidet videre med hans pedagogikk. Fröbels niese Henriette Schrader-Breymann sto også bak ideen om folkebarnehagene. Hun fikk senere stor betydning for den skandinaviske barnehagebevegelsen. Ikke minst gjennom utdanningsinstitusjonen for barnehagelærere som hun grunnla i Berlin: Das Pestalozzi-Fröbel-Haus (1874). Her fikk flere av de første nordiske barnehagepionerene sin utdanning, og kjennskap til den første pedagogikken for barnehagen.
Barnehagens idéhistorie ble opprinnelig skrevet om de som en antok hadde vært de mest betydningsfulle personene, og deres ideer. På slutten av 1970-årene begynte enkelte fagmiljøer å sette spørsmålstegn ved denne historieskrivingen. De tok til orde for en utvidelse og en ny gjennomgang. I tillegg til det idehistoriske perspektivet kom mer vekt på barnehagens politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle betydning. Den tidligere småbarnspedagogikken, hvor idéhistorien sto sentralt, ble i større grad koblet til velferdsprosjektet og til barns oppvekst. Fra 1970-årene kom en i større grad til å legge vekten på den konteksten som aktivt former pedagogiske ideers virksomheter. Med større vekt på kunnskap om barns oppvekst endret dette barnehagepedagogikken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.