bandasje – medisin

Uttale: bandˈasje
Etymologi: fr. bandage,

Innhold

Vanligvis et porøst, sterilt materiale av tøy, papirfiber eller kunststoff som brukes til å dekke over sårflater eller operasjonssår. Bandasjen beskytter såret mot bakterier, smuss og irritasjon (friksjon), og den holder såret tørt ved å suge opp vevsvæske eller sårvæske. Begrepet bandasje brukes også om forbinding som stiver av eller støtter en kroppsdel.

Videre lesning

bandasje (SML-artikkel)

Bandasje. Ulike metoder for bandasjering, bl.a. med ulike “turer” som skal få bandasjen til å sitte. A) Albueforbinding (brukes særlig som trykkforbinding). Forbindingen festes med en sirkulær tur omkring den bøyde albuen. Deretter legges turene skiftevis opp omkring overarmen og ned om underarmen. Turene krysser hverandre i albuegropen. Hver tur skal dekke to tredeler av den foregående. Forbindingen festes på overarmen. – B) Håndforbinding. Man begynner med et par sirkulære turer omkring hånden. Deretter føres bandasjen skrått opp omkring håndleddet (a) og festes med en sirkulær tur før den på nytt føres ned over håndbaken (b). Man avslutter med et par sirkulære turer omkring håndleddet (c). Denne metoden brukes også til forbinding av vristen. – C) Fingerforbinding. Hvis skaden sitter i fingertuppen, legger man bindet dobbelt langs fingeren opp etter tuppen og fester det med turer i sirkel eller spiral. Deretter føres bindet i en sirkulær tur omkring håndleddet. Derfra føres det tilbake omkring fingeren, før det festes med en sirkulær tur omkring håndleddet. – D) Kne- og hælforbindinger legges på samme måte som albueforbindingen.