religion av iransk opprinnelse, grunnlagt i andre halvdel av 1800-tallet. Tilhengerne kalles baha'ier. Baha'i-troen er en av verdens raskest voksende religioner; på verdensbasis finnes det omtrent 6 mill. baha'ier, i 1963 var antallet beregnet til ca. 408 000. Religionen er spredt over hele verden, de fleste bor i Asia. I Norge er baha'i et registrert trossamfunn med ca. 1000 medlemmer (2004).
Religionen har intet presteskap og legger liten vekt på felles kultus. Troen bygger på profeten Baha'u'llahs åpenbarte skrifter. Bærende i religionen er en enhetstanke: Det finnes bare én Gud, uendelig opphøyet over menneskets erkjennelse. I sin kjærlighet til skaperverket og menneskene, og for at menneskene skal kunne lære å kjenne og elske Gud, sender Gud sine profeter (Guds manifestasjoner/budbringere), som gir veiledning til menneskene i tråd med menneskehetens utvikling. Ifølge baha'i-troen har således alle religioner et felles grunnlag, de såkalte evige sannheter (f.eks. kjærlighetsbudet og det at mennesket består av kropp, sjel og ånd), og religionen bør lede til enhet menneskene imellom. Også menneskeheten er en enhet; for å opprette en ny verdensorden og lette kommunikasjonen folkene imellom, trengs det bl.a. et felles språk, et felles skriftsystem, et verdensparlament og en felles øverste domstol. Baha'i-troen vektlegger likeverd mellom mann og kvinne og bekjempelse av fordommer utfra hudfarge, rase og kjønn. Alle mennesker oppfordres til selv å granske sannheten, og religion må være i overensstemmelse med vitenskap og fornuft. Både mann og kvinne må få den beste åndelige og moralske oppdragelse. Fredsbevarende arbeid står sentralt i religionen, med verdensfred som mål.
Baha'i-troen har nå ingen autoritativ lederskikkelse på verdensbasis, men styres av et demokratisk valgt råd på 9 medlemmer, Det Universelle Rettferdighetens Hus. Religionen har sitt verdenssenter på Karmelfjellet i Haifa, Israel, i form av et vakkert tempelområde.
Historikk
Bakgrunnen for baha'i-troen var spesielle endetidsforventninger innen shia-islam, om «den tolvte imam» som forsvant, men som skulle komme igjen. I 1844, tusen år etter denne forsvinningen, utropte Ali Muhammad (1819–50) seg til Bab («porten»), og anså seg dermed som forløper til denne store skikkelse (se babisme). Bab ble henrettet i 1850 og ligger begravd på baha'ienes tempelområde på Karmelfjellet i Haifa. Etter hans død var det flere som mente seg utpekt av Bab til å være oppfylleren av hans profetier. Iraneren Hussein Ali Nur (1817–92) tok navnet Baha'u'llah ('Guds herlighet eller glans') og samlet de fleste. Det er etter ham troen har sitt navn. Under ham og hans sønn Abdu'l-Baha (1844–1921) ble troen utformet som en ny verdensreligion; den fortsetter tradisjonen fra babismen, men går på vesentlige punkter sine egne veier og er helt selvstendig i forhold til både babismen og islam.
Baha'i har ikke unngått forsøk på splittelser og utbrytergrupper, f.eks. de såkalte Free bahais, hovedsakelig på grunn av uenighet om bevegelsens ledelse.
Baha'iene regnes som frafalne av muslimene og har derfor en utsatt posisjon. I Iran ble baha'i-troen forbudt i 1983, og her blir baha'iene stadig utsatt for vilkårlige eiendomsberøvelser, fengslinger og omfattende henrettelser.